Tilstandsrapporten for høyere utdanning i 2017 viste at kun 44 prosent av mastergradsstudenter gjennomførte graden sin på normert tid. For bachelorgradstudenter var tallet 38 prosent.

De som ikke fullfører grader på normert tid ved norske universitet og høgskoler er med andre ord i flertall. Det er en vond realitet å forholde seg til.

Så vondt at regjeringa i forrige uke la fram et statsbudsjettet hvor kunnskapsministeren går inn for å belønne studenter som fullfører studieløpet.

Regjeringa vil gjøre endringer i konverteringsordninga om lån til stipend, for å «gi studentene insentiv til å gjennomføre hele grader».

Den nye ordninga ble varslet av Høyre allerede i 2015. Da vedtok de å innføre økonomiske insentiver til studenter som fullfører graden sin på normert tid, med et såkalt «turbostipend». Samme forslag ble vedtatt på nytt av Høyres landsmøte tidligere i år.

Endringa som regjeringa nå foreslår er en moderat utgave av Høyres landsmøtevedtak, og er første skritt i retningen av et «turbostipend». Målet er at mer enn halvparten av norske studenter skal klare å fullføre på normert tid.

Ordningen er et skritt i riktig retning, ettersom den belønner studenter for å være effektive. Det er bare synd at man trenger ytterligere insentiver. Ideelt sett burde studentene ikke trengt mer belønning enn gratis utdanning og en grad fra høyere utdanning.

Studenter som studerer i årevis uten å fullførere studieløpene sine, er kostbart for samfunnet som finansierer utdanningen deres. En rapport bestilt fra Kunnskapsdepartementet i 2014 viste at hver student i gjennomsnitt koster 186.000 kroner i året, men at tallet innen enkelte studieretninger er opp mot 750.000 kroner. Studenter bør dermed ikke bruke lengre tid på å fullføre gradene sine enn hva som er nødvendig.

Gratis utdanning er noe av det mest fornuftige vi kan bruke offentlige penger på. Samtidig betaler vi nå for et flertall som ikke klarer å fullføre en bachelorgrad på tre år.

Det bør ikke være noen offentlig oppgave å finansiere studenter som bytter studieretning flere ganger uten å fullføre gradene sine.

Det er noe ufrivillig komisk ved det å omtale en ordning for studenter som fullfører på vanlig tid for et «turbo»-stipend.

Du blir ikke mer «turbo» av å fullføre en bachelorgrad på tre år, enn du blir turbo-elev av å fullføre ungdomsskolen på tre år, eller turbo-journalist om du leverer en sak før deadline.

Det blir litt som om man skulle gitt tips bussjåføren for å være i rute, eller som om man skulle fått en eske konfekt og blomster av sjefen hver gang man møtte presis på jobb.

Både studentorganisasjoner og politikere på venstresiden har sagt seg svært skeptisk til «turbostipendet». De mener ordninger straffer svake studenter og at det i verste fall kan bidra til psykiske problemer (!) og stress.

Det finnes sikkert flere grunner til å se på andre løsninger enn «turbostipend» for å få flere til å fullføre studieløpene sine, men at det fører til «mer stress» er ikke en av de. Det er en stakkarsliggjøring av studenter uten sidestykke.

Ordningen gagner ikke de flinkeste. Den gagner alle som fullfører. Det ville i så fall vært en svært raus definisjon av de flinkeste.

Men vi bør vel for guds skyld holde stress unna universitetet og studentene. Et nytt mantra før eksamen kan være «det viktigste er ikke å bestå, men å delta».

Vi kan ikke skjerme disse «svake gruppene» fra alle av verdens realiteter. Jeg håper bare at ingen forteller dem at de rangeres på en skala fra A til F basert på innsatsen sin. For dét høres stressende ut!