Likevel finnes det et overskuddsområde nord for Bispegata, som på alle måter har et sentrumspreg, men som de fleste opplever som utkanten av sentrum. Tyngdepunktet har flyttet seg sørover. Hva skal vi gjøre med Nordbyen i fremtiden?

«Ka No» var en to dagers byromsfestival arrangert i regi av Tromsø kommune og næringsdrivende i Nordbyen, siste helg i september. Festivalens formål var blant annet å undersøke hvilke kvaliteter som finnes i Nordbyen, og hvordan steder og plasser kan tas i bruk på en ny måte.

På Nordsjeteen ble det bygget et boblebad i det fri. Smuget mellom Skippergata og Skansen ble brukt til fest med musikk og servering. Fortau ble tatt i bruk som salgsareal, der butikker kunne ta varene sine ut.

Skippergata ble omregulert, slik at trafikken var minimal. Endelig kunne man gå over Bispegata uten å «søke om tillatelse» ved å trykke på en knapp og vente på grønn mann.

Til stor glede for alle myke trafikanter. Stille ble det også. Det gamle verkstedet på Verftstomta, som er planlagt å gjøres om til kafé eller kulturhus, ble for alle første gang åpnet opp for publikum i sammenheng med Rundebordsamtalen, hvor debatten om fremtidens Nordbyen fant sted.

Erfaringene fra festivalen er flere. Nordbyen har mange potensielle nye byrom, som i dag kun eksisterer som plasser, men bare ett sted kan karakteriseres som et levende byrom, nemlig Jaklins plass.

Et av spørsmålene som ble stilt i forbindelse med Ka No var «hvorfor lykkes vi ikke?» For å svare på hvorfor man mislykkes med å lage levende byrom, bør man se på hva som lykkes.

Jaklins plass har ingrediensene for å lykkes: plassen har en husrekke med flere butikklokaler med varierte tilbud. Plassen er en gjennomfartsåre, og gir mulighet til uplanlagte stopp.

Trafikken av mennesker er også et «underholdningstilbud» for dem som har satt seg ned på kafé eller på en benk. Folk tiltrekker folk. Plassen er også tilstrekkelig sentral, og har en lun sørvent plassering.

De andre plassene i Nordbyen er enten mer avsides. De mangler også tilbud. For Nordbyen sin del finnes det ett sted, bortsette fra verftstomta, som kan bli et nytt, levende byrom. Og det er plassen bak Skansen, «Skansen torg».

Her gikk egentlig toget for et byrom da «kofferten» ble plassert her, og plassen ble helt privatisert. Dersom «kofferten» får en ny og bedre egnet plassering, kan dette på sikt bli en levende plass med benker, noen butikker og trafikk av folk som skal forbi.

Det neste spørsmålet blir da: hva skal vi egentlig med disse byrommene? Hva skal vi med plener og benker alle de dagene været ikke frister til å bruke dem?

Dette spørsmålet er ikke nytt, og ble stilt av arkitekt Ralph Erskine da han tegnet kjøpesenteret «Shopping» i Luleå, som åpnet i 1955 som et av de første kjøpesentre i Europa.

Etter hans mening burde det offentlige byrom i vårt klima være innendørs. Byer som Edmonton og Toronto i Canada, hvor vintrene er strengere enn i milde Tromsø, har bylivet vært innendørs i mange tiår allerede. I Bodø er Storgata under glass.

I Tromsø er handelen i stor grad flytte til innendørs handlegater på Jekta. Problemet med Erskines tilnærmelse er at bylivet i «Shopping» skjer i tilknytning til handel.

En gang jeg satt på kafé på Jekta, slo det meg at dette ikke bare er et senter som tar handel fra sentrum. Det er en byutvidelse. Når byene vokser i dag, lages det ikke utendørs byrom, ingen nye torg og parker.

I stedet for bygger private interesser kjøpesenter, som kun tilbyr handel. Noe så stusslig! Sentrum har både handel, kultur, administrasjon, transport, boliger og opphold.

Å dra «til byen» uten et egentlig ærend er greit. Å «henge på senteret» uten noe ærend, anses som litt pinlig for voksne mennesker. Det trengs nye byrom som ikke er utelukkende knyttet til handel.

Rett før Ka No skulle ta til, ble den store røde hallen på verftstomta revet. Arkitekter fra det tyske arkitektkontoret Raumlabor hadde laget skisser for et eksperimentelt byrom i denne hallen.

Delvis inne, med tak og vegger. Delvis ute, siden det var trekkfullt og uoppvarmet. Dette kunne vært en god modell å utvikle videre. Tromsø bør bygge nye parker med forskjellige grader av inne og ute. Gressplener for de beste dagene. Solvegger for de kalde soldagene. Tak for dager med nedbør.

Uoppvarmet hall for vern mot vind og snø og til sist mulighet for vanlige oppvarmede innendørs lokaler. En slik hall kan ha et stilig utseende, og kunne demonteres etter værforhold.

Den kunne vært på Prostneset eller ved Mackkvartalet. Eller på Verftstomta. Min oppfordring til kommunen og utbyggere er å bestille kreative og nyskapende løsninger på hva byrom kan være i Tromsø.

Nordbyen, med sine mange nye arealer på begge siden av brua, er perfekt for slike prosjekter. Den eksperimentelle lysten bak Ka No bør med andre ord videreføres.