(Foto: Odd Klaudiussen)

Foto: Odd Klaudiussen

1 / 1

«Det var akkurat som i bibelen»

Helgekåseriet

Dette var kvelden vi aldri glemmer. Kvelden da det å holde med en norsk fotballklubb var himmelsk.
Last inn siden på nyttSaken oppdateres...

Å holde med et norsk lag som til stadighet ligger i nedrykksstrid kan virkelig være en påkjennelse for både en selv og sine omgivelser. Derfor blir de få oppturene man opplever noen minneverdige sukkertøy man suger ekstra lenge på. Noen av dem ser ut til aldri å miste smaken heller.

I disse dager er det lett å glemme at TIL i mange sesonger har spilt europacup. Det er liksom bare Rosenborg man assosierer med slikt i Norge, men også der er det de enkeltstående, heroiske kampene man husker. RBK har som kjent aldri vunnet titler utenfor landegrensene, de heller. Derfor snakker de fortsatt om den gangen de slo ut Real Madrid i 1997.

Derfor sitter det fortsatt fulle, forsofne og desillusjonerte Viking-fans med hjelmen på skakke og snakker om da de slo ut Chelsea i 2002.

Derfor er det fortsatt folk i plankebyen Fredrikstad som er i live, og som stadig snakker til barnebarnene sine om klubbens gamle storhet, at de en gang var så gode at moset Ajax 4–3 og avanserte. Det var i 1960.

Brann-fans lever også et klubbliv der mengder med smerte og forsmedelighet er mer dagligdags enn tittelsanking, og derfor blir det fortsatt 17. mai-stemning med nogo attåt når de mimrer om den gangen de i 1996 avanserte på PSV-Eindhovens bekostning.

TIL slo også ut stormakten Galatasaray, men det skjedde i Tyrkia, og var således noe ikke så mange fikk ta direkte del i. Men vi har da opplevd europeisk magi her oppe i isødet, vi også. Klart vi har det. Klart vi har banket storklubber gule og blå, vi også. Attpåtil på hjemmebane!

Min største opplevelse på Alfheim er utvilsomt da vi slo ut NK Zagreb høsten 1997, på det mest dramatiske vis. Vi hadde ligget under 3–0 på bortebane, men Bummen og Årst puttet ett hver mot slutten, og skapte grunnlag for håp i returen. Også der kom vi under 3-1, men TILs nåværende sportssjef sørget for 3–2 ett minutt på overtid, og 5–5 sammenlagt.

I ekstraomgangene scoret målmaskinen Rune Lange sitt andre for dagen, og vi var videre i Europa. Det er det artigste jeg har opplevd på Alfheim, men det er ikke kampen som huskes best.

I runden etterpå trakk vi den engelske storklubben Chelsea, og man luktet kristenmannsblod i Tromsø. Dette var Chelsea før russiske rubler veltet inn i klubben og dopet den til Mourinhos tittelsankende pengemaskin, men de var en storfisk åkkesom.

I 1997 var de, i likhet med TIL, regjerende cupmestere på hjemmebane, og de hadde flere store stjerner på laget, ledet av legenden Ruud Gullit (best kjent fra Nederlands EM-lag i 1988 og storlaget til Milan på første halvdel av nittitallet. Han hadde også noen sesonger for Chelsea på tampen).

Graeme Le Saux, Di Matteo, Danny Granville, Mark Hughes, Gianluca Vialli, Gustavo Poyet, Celestine Babayaro, Celestine Babayaro, Steve Clarke, Gianfranco Zola og den klin gærne kapteinen Dennis Wise var alle spilleberettigede, og så avgjort noe annet enn det vi var vant med at kom opp til Tromsø for å spille offisielle fotballkamper.

Bortsett fra Tore André Flo, da, som nå var Chelsea-spiller. Han hadde vi sett her før, og for bare to sesonger siden hadde han scoret 18 TIL-mål på bare 26 seriekamper. Nå skulle han faen meg angre på at han gikk fra oss. Nå skulle den blå dragen fra Vest-London måle krefter mot den ugjestmilde isbjørnen fra Nord.

Det var ei pussig tid, for TIL lå an til å rykke ned hele høsten, og vi berget oss med et nødskrik, gjennom kvalifiseringsspill mot Eik/Tønsberg. Nå skulle vi møte en engelsk klubb med store stjerner. Frode Fermann og Robin Berntsen mot Zola og Wise. Og vi skulle få dem på Alfheim først, som – hvis vi var heldige – ville gi oss et resultat bra nok til å holde håpet oppe til returen i London.

Kampen skulle gå av stabelen tirsdag kveld, og allerede helga før veltet det inn en god del engelske supportere i byen, flere av dem med den looken man før kun forbandt med nettopp engelske fotballsupportere, attpåtil fra en av de mer beryktede klubbene på balløya.

Men de var stort sett greie. Ikke tok de klubben vår på alvor. Ikke hadde vi noen felles, rivaliserende historie. Ikke var vi noen trussel. Jeg var selv DJ på en rockbar i byen, og mange av dem gikk der. Aldri før har Elvis Costello-låten «I Don’t Wanna Go to Chelsea» blitt spilt mer.

Men de beryktede gutta (det var primært menn) oppførte seg fint, ga mye tips og syntes åpenbart det var artig å være så langt nord. På kampdag var det vanskelig å konse på jobb og slikt. Vi skulle spille mot Chelsea, og nå var det meldt masse snø, noe vi selvsagt likte. De italienske og engelske jålebukkene skulle få istapper på de små ballene sine, og Årst og Lange skulle korve inn flere mål, slik de begge hadde gjort i snøkov og minusgrader siden de var små kids.

Timen før kamp var det dessverre oppholdsvær, og matta var meldt å være ganske grønn og fin. Faen heller, da mister vi den fordelen, husker jeg vi alle tenkte og snakket, da vi sto på bar og drakk opp motet før kamp. Likevel skjedde det utrolige. Foran litt under 6500 supportere (de fleste norske, vi fikk ikke lov å ha mer, siden store deler av tribunene fortsatt var ståplasser. Jeg sto selv på ærverdige Store stå) skjedde det mirakler.

Steinar Nilsen, som snart skulle dra til Milan, scoret først på et skudd etter bare 6 minutter. Helt respektløst stupte han inn mot en Chelsea-forsvarer, skremte livskiten av ham og bare banket til. Velkommen til Nord-Norge, liksom. 1-0 til oss. Alfheim eksploderte.

Etter 19 minutter var det Frode Fermann, selveste Frode Fermann, som la på til 2–0. Nå var alle fysiske lover lagt i en bag og kastet i Tromsøysundet. Utpå matta fikk Chelsea bank av TIL. Og det var superfortjent. Så kom snøen. Snøen som aldri skulle kommet. For det var under snøværet det begynte å skjære seg.

Vialli lekte seg utpå der, med den oransje ballen på det hvite underlaget. De måtte stadig koste banen så markeringslinjene ble grønne. Ruud Gullit prøvde febrilsk å få kampen stoppet, uten at noen brydde seg om dét. Men snøen sendte Chelsea inn i kampen. Deres naturmessige nemesis, og vår innbilte fordel, ble snudd på hodet. Men de holdt ut, TIL-spillerne. De kjempet som løver og isbjørner utpå der. Vi brølte oss hese på tribunene. «Gullit, Gullit, what’s the score?!?», sang vi.

Så skjedde det som ikke skulle skje. Vialli driblet og driblet og pirket inn 2–1, og det viktige bortemålet, da det bare gjenstod fem minutter. De hadde gule og blå drakter. Forbanna svensker, husker jeg at jeg ropte. Man blir så saklig på fotballkamp. Her hadde en italiener scoret for en engelsk klubb. Forbanna svenske, ropte jeg. Gult kort til meg.

«Viktig bortemål langt inn London-rumpa», tenkte derimot, og heldigvis, TIL-legende Ole Martin Årst. Han skulle vel for faen vise at han også visste hvordan man scorer på snø. Det var en av de få gangene jeg kunne se overbærende på at Årst spilte med hvite hansker. For han ble spilt fri med Chelsea-keeper Ed de Goey og satte inn 3–1. Det hadde gått bare ett minutt siden Vialli reduserte. Alfheim ristet. Grunnen vi sto på dirret.

«Gullit, Gullit, what’s the score?!?», sang vi igjen, enda høyere og enda mer ertende. Snøen lavet ned. Det var virkelig i ferd med å rable for Gullit. Han var rasende, fortvilt og patologisk forvirret. Blikket han sendte opp på Store Stå signaliserte noe sånt som «Jeg skal drepe NOEN, samme hvem!» og «Kjære Gud i himmelen, vær så snill, kom og ta meg bort herfra!». «Gullit, Gullit, what’s the score?!?», sang vi – enda høyere – tilbake.

Over 800 000 TV-seere kunne se alt sammen. Snøen lavet ned som konfetti over oss. Det er den deiligste snøen jeg har kjent. Deilige, deilige, iskalde og tøffe Tromsø!

Et øyeblikk vurderte jeg å fri til Årst, men så kom han forbanna Vialli tilbake, bare ett minutt før ordinær tid, og dribletufset seg inn til enda et mål, og ødela all av moroa. 3-2, og så var kampen over. Det ville neppe holde til bortekampen. Vi visste det alle sammen. Dette ville neppe holde. Faen.

På vei ned til byen ble jeg grepet av tungsinn. Syntes det var så kjipt at de hadde fått spesielt det siste målet. Så jeg drev og skled ned den bratte bakken bak Alfheim bad, og snublet og plagdes, mens jeg lyste Vialli og Gullit i bann, og høylytt messet ut klager på de to tullemålene de fikk i snøføyka.

At det aldri skulle kommet snø, at Grenersen burde sett utgangen på skuddet, at de hadde vært for passive i forsvar. Burde ikke Morten Kræmer reddet på streken? Sånne ting. TIL-trener Håkan Sandberg hadde visstnok skjelt ut spillerne i garderoben etterpå.

Det var da det kom en faderlig arm rundt meg. Det var TILs mest iherdige supporter iallfall jeg har møtt, John Gunnar Tysnes, den ukuelige optimisten, som aldri svikter TIL. Han hadde et slitt og hullete strikkaskjerf rundt halsen sin, et hjemmelagd TIL-skjerf som hadde blitt brukt siden TIL faktisk var et idrettslag, og da motstanderne normalt het Harstad, Senja, Lyngen og Mjølner, da disse lagene utgjorde essensen i det man kalte «storoppgjør».

Tysnes smilte bredt i den kalde høstlufta, og fra en sky av nyinhalert rullingsrøyk sa han, med hes og rolig stemme, i en blanding av vennlig og bestemt lynne, «No skjærpe du dæ, din knallis. Vi har voinne over Chelsea! Fatt no dét, Egon!».

Og vi hadde jo det. Og han hadde unektelig et godt poeng. Så jeg senket guarden lett skamfull, og ble heller med en samlet flokk til et av byens vannhull, der iskaldt øl ble helt ned i enda mer iskalde kropper, men vi var så varme i sjela at det bare føltes leskende og rett.

Returkampen husker jeg ikke hvordan gikk, bare at Bummen var vår eneste gode spiller og at vi ikke gikk videre. Bummen var jo aldri dårlig. Og Chelsea? De ble nummer fire i ligaen den påfølgende våren, bare to poeng bak Liverpool på tredje. Noen uker senere slo de Tottenham 6–1 på White Hart Lane, der Flo scoret hat trick. Og i mai vant de hele forbanna europacupen.

Men de tapte for TIL. TIL hadde pinadø slått cupvinnercup-mesterne, og det som har fått navnet «snøkampen» snakkes fortsatt om. Jeg har opplevd at folk i både Tyrkia, Hellas, Spania og Sør-Afrika har sett bilder fra kampen, der jeg alltid må tilføye panisk at det var Chelsea som tjente på den forbanna snøen. Det er aldri noen som tror meg.

Noe av det siste jeg husker fra baren den mytiske oktoberkvelden i 1997, var at det ble snakket om David og Goliat. At David hadde slått Goliat. Akkurat sånn som i bibelen. For David vinner jo der. Det var en himmelsk følelse, og vi suger fortsatt på karamellen.

Lik itromso.no på Facebook:



iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.

Mer å lese på iTromsø: