Odd Klaudiussen

Odd Klaudiussen

1 / 1

«Troms må evne å være kuen som husker at hun har vært kalv»

Sett fra sidelinja

Sammenslåingen av Troms og Finnmark nærmer seg. Tromsø virker å ha velbegrunnet høy selvtillit. De er størst.
Last inn siden på nyttSaken oppdateres...

Posisjonen som giganten i det nye fylket er ikke truet. Den er selvskreven. Nær sagt uansett hva som måtte skje under forhandlingene. De har ønsket sammenslåingen velkommen og garantier om at ingen i Troms skal miste jobben er kvittert ut fra lokale politiske ledere.

Situasjonen i Finnmark er annerledes. Finnmark er parten som ikke ønsket sammenslåing. Finnmark dras etter ørene inn i dette. Bestemt med sylknapt flertall i Stortinget. I Finnmark diskuteres sammenslåingen både ved lunsj-og kjøkkenbordene. Svært mange er bekymret for fremtiden.

Stemningen i Finnmark blir ikke bedre av at politiske redaktører harselerer over Finnmarks angivelige besettelse av offentlige arbeidsplasser. Det er en merkelig og en helt tullete insinuasjon. Offentlige arbeidsplasser er viktige, og overhodet ikke en sovepute for utvikling og private initiativ.

I og med at Troms er det fylket i Norge med flest offentlige arbeidsplasser, tett etterfulgt av hovedstaden, kan man jo spørre seg om dette har vært en klamp om foten der?

Å forsøke å tegne et bilde av Finnmark som kun opptatt av offentlige arbeidsplasser, når man selv har «hue og ræva» full av dem er rett og slett noe man burde holde seg for god til. Byene, Tromsø inkludert, er selv helt avhengig av offentlig virksomhet. Hvorfor fremstilles det som «jamring og syting» når Finnmark ønsker å kjempe for sine offentlige arbeidsplasser, når det er nøyaktig det samme Tromsø gjør?

Som offentlig ansatt kulturarbeider siden 2009 er jeg selvsagt godt vant med at en del synes jobben min er meningsløs. Jeg har derfor en ironisk distanse til den slags uttalelser. Men at toneangivende aktører i Tromsø viser så liten innsikt når det gjelder hva egen by i stor grad er tuftet på, er jo litt trist. Ta universitet, sykehus og andre offentlige arbeidsplasser ut av Tromsø og se hvilke konsekvenser det får, ikke minst for privat virksomhet.

Det er jo en kjent sak, trodde jeg, at svært mye av den private aktiviteten er knyttet til det offentlige. Offentlig virksomhet genererer også private initiativ. Det offentlige er for eksempel en viktig kunde for private bedrifter i de fleste næringer. Og offentlig ansatte bruker lønnen sin lokalt. På alt fra snekkere til matvarer på den lokale, privateide butikken.

Å hevde noe annet enn at offentlige arbeidsplasser er viktig, ja, i mange tilfeller avgjørende, for private bedrifter fordummer debatten. Denne type enøyde analyser klarer vi oss uten og det er synd at folk med så liten evne til å se sammenhenger har hele aviser å boltre seg i.

Men det er ikke politiske redaktører som skal avgjøre dette. Det må være lov til å håpe at det blant forhandlingsdelegasjonen fra Troms finnes politikere med format nok til å løfte blikket. Dette er historisk, og Troms blir oppfattet som, og er, størst. Det er David og Goliat.

Om det blir David mot Goliat er i stor grad opp til delegasjonen fra Troms. Fra Finnmark sin side vil det dreie seg om å sørge for at Finnmark ikke blir et stykke jord utdelt til Troms fra Oslo, men et selvstendig fylke med folk som skal ha sitt å si også etter tvangssammenslåingen. Da er aktivitet, satsing og offentlige arbeidsplasser et helt avgjørende punkt.

Troms må evne å se at for å ta hele landet i bruk kan man ikke bare snakke om det: Man må gjøre det. Da er for eksempel det å legge fylkeshovedstaden til Vadsø avgjørende. Gjør man det viser man en offensiv og moderne tankegang.

Drar man alt av offentlige arbeidsplasser ut av østfylket og erstatter dem med tomme honnørord om hvordan man skal utvikle landsdelen, er den lykkelige sammenslåingen over før den har kommet i gang.

Honnørord har Finnmarkingene hørt før. Den gang kom de fra lenger sør. Finnmarkingene har lært seg at det som leveres er det som betyr noe, og at lovnader ofte er tomme ord. Tromsø har også hatt sine kamper med Oslo. Få sørpå trodde på ideen om at et universitet i Ishavsbyen kunne ende med annet enn en annenrangs filial. Men Tromsø stod på sitt, og har gjort alle spådommer til skamme. Nå er det Finnmark sin tur.  Da må Troms evne å være kuen som husker at hun har vært kalv.

Det er altså historie som skal skrives, og historien vil også dømme. Troms-delegasjonen sitter i stor grad med nøkkelen. Blir det hornmusikk og fest og et forent Troms og Finnmark når sammenslåingen skjer, eller blir det en bitter sammenslåing og starten på en endeløs rekke små og store konflikter?

Skal det bli en Willy Ørnebakks gate i Vadsø og/eller Hammerfest, eller skal forhandlingsdelegasjonen fra Troms bli noe finnmarksforeldre skremmer ungene sine med i årtier fremover?

Troms er og blir den ubestridte storebror. Ansvaret er stort og krever storhet. Det eneste vi har evig er vårt ettermæle.

Som det står i Håvamål: Fe døyr, frendar døyr, ein sjølv også. Men godt, fortent ettermæle varer ved.

Lik itromso.no på Facebook:



iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.

Mer å lese på iTromsø: