I hvert fall hvis du er nordnorsk og bor i Tromsø. Da skjønner du ingenting.

Dette sier «nyere forskning», i denne uka representert i en faglig svak, underlig og tendensiøs kronikk i Nordlys, signert Trude Borch (seniorrådgiver Akvaplan niva) og Margrethe Aanesen (professor UiT/Norges Fiskerihøgskole).

«Hvem er mot økt oppdrett i Nord-Norge?» spør kronikkforfatterne retorisk i overskriften, og følger opp med å skrive at det ifølge mediedebatten er «massiv motstand i befolkningen mot planene om økt lakseoppdrett i Nord-Norge».

Dette er forfatterne uenige i, og de målbærer det ved å vise til en sammensauset grøt av spørreundersøkelse, påstander fra løse lufta og en eller annen slags verdensrekord i billige og faglig svake Mor Nille-resonnementer.

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne her, men la oss ta for oss en liten greatest hits.

De 1000 personene som er spurt i undersøkelsen (som vi for øvrig ikke får vite hvem er, hvor de bor eller hva de gjør, men de kalles iallfall «representative», det er da noe), ble bedt om å ta stilling til følgende påstander:1) Turistfiske har ført til reduksjon i kystbestander av enkelte fiskeslag, og 2) Lakselus og rømming fra oppdrettsnæringen er en trussel mot lokale laksestammer.

Svarene var at det første kunne de ikke ta stilling til, mens en overveldende majoritet mente at det andre var reelt.

Ikke så rart, noen av delene. Det første krever at man sitter på detaljert og dokumentert forskning. Det andre er veldokumentert av alt fra laksefiskere, grunneiere, forskere og media. Hvis lakselus og rømming ikke var et problem, ville det neppe vært problematisert av bransjen selv.

Og da ville vi neppe fått forrige ukes gladnyhet fra Nofima, om at de hadde klart å forske seg frem til en steril laks. «Ved å gjøre oppdrettslaksen steril, settes det en stopper for at rømt oppdrettslaks skal gyte sammen med villaksen og dermed ødelegge stammen», slo den erfarne seniorforskeren Helge Tveiten fast til iTromsø, i forbindelse med nyheten (for abonnenter) om denne fiskens analogi til druer uten stein.

Rømt oppdrettslaks er et kjempeproblem for villaksen. Man trenger ikke be folk ta stilling til det.

Den pussigste med konklusjonen forfatterne mener å trekke ut av undersøkelsen, foruten de ekstremt ladede og førende spørsmålene, er likevel deres beskrivelse av by og land, som de mener å vite er et slags yin/yang-univers, der de som bor i distriktene er for næringsutvikling langs kysten, mens folk som bor i de største nordnorske byene er mest mot økt oppdrettsvirksomhet.

Folk i byene er dessuten «mest opptatt av mindre søppel langs strendene» (sic).

Nå er det sikkert dårlig gjort å påpeke at det voksende søppelproblemet langs strendene våre i stor grad finner sted som følge av søppel fra nettopp havbruk, men akkurat det kan vi la ligge her. Hvorfor man bestemmer seg for å idiotstemple byfolk som er skeptiske til ei næring – som fra før sliter med renommeet – er noe ganske annet.

«Skjønte æ det ikke, Folk i landsdelens største by Tromsø er likegyldige til både økt næringsvirksomhet og nye arbeidsplasser», skriver Sjømatrådets avtroppende kommunikasjonsrådgiver Marit Rein og deler den ovennevnte kronikken på Facebook. Hun får tommel opp fra flere kjente byfolk, blant annet av Tromsø-baserte Trude Borch, en av kronikkforfatterne. Selvmotsigelsens tid er åpenbart ikke forbi.

Men da vet dere uansett det, dere som bor i Tromsø. Dere er likegyldige til økt næringsvirksomhet og nye arbeidsplasser. Der tenker jeg dere fikk passene påskrevet. Dumme, naive, samfunnsnedbrytende byfolk. Samtidig gir kronikken inntrykk av at de som bor i distriktene langs kysten er i andre enden av skalaen, at de er mer eller mindre udelt positive til både økt næringsutvikling, arbeidsplasser og oppdrett.

For det første er det en svært tendensiøs øvelse å påstå dette svart/hvitt. Det er betydelig motstand mot økt oppdrettsvirksomhet i mange kystsamfunn, ikke minst i de områdene der oppdrettsnæringen er i konflikt med kystfiskernes interesser.

Parallelt med oppdrettsnæringens massive ekspansjon har vi sett utallige eksempler med laksefiskere, yrkesfiskere, rekefiskere og hobbyfiskere som bor langs kysten – utenfor de store byene – som har vært søkke forbanna fortvilt og lynings på nettopp oppdrettsnæringen. For mange, også folk i distriktene, er oppfatningen av denne næringen ganske lik den spissa tegninga til Odd Klaudiussen.

Ikke fordi de er motstandere av næringsvirksomhet eller arbeidsplasser, men tvert imot fordi denne plasskrevende og forurensende næringa truer deres egen næring, som de selv har drevet bærekraftig i uminnelige tider.

En annen sak er at motstanden mot å femdoble oppdrettsvirksomheten (et uttalt mål fra regjeringen) også møter motstand innad i næringen det gjelder. Selv de råeste og største av dem alle, Marine Harvest (som kontrolleres av den kypriotiske rederen med det norskklingende navnet John Fredriksen), sier at de er nødt til å få bukt med luseproblematikken før de kan ekspandere nevneverdig.

Å flytte mer av næringen nordover, fordi det er mindre sykdommer i det kaldere vannet i nord, er heller ikke noe som anbefales av forskere. Trygve Poppe (professor emeritus ved NMBU Veterinærhøgskolen og ekspertrådgiver på fiskehelse) sier dette i klartekst til Morgenbladet 9. juni i år, og advarer kraftig mot det.

Han burde vite hva han snakker om, selv om han ikke har spurt et representativt utvalg vanlige folk om lov til å mene det først. Han kaller det sågar en uklok illusjon. «Det er derfor hverken bærekraftig eller moralsk akseptabelt å flytte en virksomhet nordover når problemene vokser en over hodet i sør», sier han til avisa.

Og da kommer vi til kjernen ved hele kronikken, og det politisk underliggende poenget her: Skal vi spørre ufaglærte folk hva de mener er viktigst og mest rett, for så å rette oss etter dette? Er det slik vi driver næringsutvikling? Da kan vi jo bare eliminere kvoter, reguleringer og fartsgrenser for den saks skyld, og heller spørre representative utvalg hva de mener om alt.

Det er bra med forskning. Vi trenger masse forskning, ikke minst på havbruk. Fiskeriminister Per Sandberg (Frp) har tidligere gått hardt ut mot «mørke motkrefter» som snakker næringen ned. «Det er både politikere, professorer, institusjoner, de finnes på universitetene våre og i akademia», sa statsråden til Aftenposten i fjor, med et ballespark rettet mot nettopp forskningsmiljøene.

Det er i så måte all grunn til å tro at kronikken til Trude Borch og Margrethe Aanesen er applaudert langt inn i regjeringskontorene. At det er du og jeg som har betalt for denne forskningen/spørreundersøkelsen (den er finansiert av Norsk Forskningsråd), er derimot svært problematisk.

Ikke minst at den presenteres for å stigmatisere tenkende vesener i både by og land.