Hadde han spurt i 2017, ville svaret vært «Noe forferdelig!»

Myten om folk i nord er noe vi selv har vært glade i og dyrket her oppe i uminnelige tider. Nordlendingen, den barske, uredde, furet værbitte hardhausen som overlever alle ekstreme naturfenomen, ikke er redd noe, som muntert slår i hjel isbjørn med bare nevene og frivillig drar opp fisk i tjue minus, mens piskende sjøvann spruter rundt til orkan i kastene.

Knallharde og grovkjefta kvinnfolk med et kraftvokabular mange ganger ordboka, som sløyer fisk med tennene, og som måker kramsnø i et tempo som gir garvede gravemaskinister sørpå mindreverdighetskomplekser.

Folket i nord, som aldri legger seg mellom mai og juli måned, som uredde vrenger av seg klærne (om de har noen) og kaster seg ut i isete hav, kalde elver og fjellvann fordi de har sett på kalenderen, og ikke gradestokken, og som ikke affiserer kølsvarte klegg- og myggsvermer på vidda, fordi det å bli spist levende er et bevis på at man lever.

Nordfolket, som i flere måneder i året lever i totalt omseggripende styrtmørke, der eneste lyspunkt er dansende nordlys på himmelen, et irrgrønt og skummel lys de sørfra helst vil bivåne på TV eller postkort. Men det er bare på de dager og netter det er klarvær. Og det er nesten aldri. Her har vi overlevd vintrene på pur, naturstridig stahet.

Vi er den levende, blåfrosne fingeren i trynet på naturen, som nekter å bøye av og som bare eksisterer for å irritere alle andre.

Det var jo vi som egentlig bygde landet, og det var som kjent vi som ga Hitler reell motstand. Mens de forskremte reddfisene Max Manus & de andre pinglene gjemte seg i hakkebakkeskauen og smalt av noen kinaputter her og der, var det Alta Bataljon og djerve menn og kvinner fra Gratangen som virkelig gikk i krigen for fedrelandet, og skremte vannet av de tyske feiglusene i ugjestmilde fjellområder og vidder.

I Finnmark ristet de bare på hodet de av dumme nazister som svei av hus og heim, og børstet heller bare bryskt aske av jakkeslaget og bedrev gerilja fra steingrotter og provisoriske snøhuler. Mens de spiste is, vierkjerr og reinlav. De heldige hadde salt, og skulle man gjøre sitt fornødne, var det tørket blæretang, kråkeboller og frosne furukvister som ble anvendt til dopapir.

Selv kongefamilien rømte rett nordover da de ble forsøkt fanget av tyskerten, og da var det både husrom, muskelkraft og hjertevarme å få i Nord-Norge og Tromsø. Da som nå. Nordlendinger, tromsinger, finnmarkinger, kvener og samer. Hardhauser og hardhauserinner fra det mektige nord.

Det var her oppe de barskeste hadde klort seg fast. Det var her de visste hva karrig jord, is og snø var for noe. Vi kunne vinter.

Derfor har vi alltid hånledd, klasket oss på lårene og ristet av gapskratt når nyheter om den første snøen sørpå, fra Leka til Mandal, har nådd oss. Kortesjer av biler og busser sveipet ned i grøfter og ut i skauen, lastebiler stod på tverra og blokkerte veier, og folk – selv med pigger under skoene – så ut som drita fulle utgaver av Rudolf på isen. Lattervekkende søringer.

Det er da vi gjør oss til, lager babystemme, holder en pekefinger foran munnen og sier «Åååååh, så mye snø! Åh, så vanskelig å kjøre bil! Åh, så kjempeskummelt med vinter! Dumme, dumme, dumme snø og is og vinter. Åh, så kaldt! Hjeeeeelp»

Sånn har det alltid vært. Hvorfor all denne hjelpeløse sutringen over veiforhold og naturgitte fenomener? Og hvorfor kan dere ikke kjøre bil på snø? Er dere født med ski eller skit på beina? Skjerpings, tullinger.

Det er ingen vits å late som noe annet, at dette er noe vi i nord elsker at skjer. For vi elsker det, dypt og inderlig. Årets første søringsnø er vitaminet, kosttilskuddet, lykkepillen og dopet vi aldri får nok av. Da setter vi krangling om kommune- og fylkessammenslåinger på hold, og smelter sammen til ett folk, fra Mosjøen til Vardø.

En søring som sklir på glatta eller kjører utenfor veien er vår egen lille Chaplin-film vi håper aldri skal slutte, og som vi nyter i langdrag, mens vi pumper i oss popcorn og tørrfisk og frivillig flirer av oss flere ribben.

Så plutselig, vi merket det litt i fjor, og enda mer i år, kommer fenomenet tilbake og biter oss i skrittet. Nå er det nemlig i ferd med å bli akkurat like håpløst her oppe, og siden hovmod dessverre alltid står for fall, får vi tilbake med hundrevis år av renters rente, og her har rentekursen vært høy, etter de hovmodige søringenes mobbereaksjoner å regne.

For hva skjedde her oppe i det mektige nord, da den første snøen kom i slutten oktober? Jo da, kortesjer av biler og busser sveipet ned i grøfter og ut i skauen, lastebiler stod på tverra og blokkerte veier, og folk – selv med pigger under skoene – så ut som drita fulle utgaver av Rudolf på isen. Lattervekkende nordinger.

Vi hadde blitt parodien på parodien, og den er som kjent den mest latterlige. Og hva i det blankskurte, blåsvidde gorrhælvete er det som har skjedd? Er vi i ferd med å bli degenererte nordinger? Har vi drukket for mye kaffe latte, kjørt for mye vannscooter, spist for mye sushi og blitt altfor like søringene? Det er iallfall en fæl og nærliggende tanke.

Heldigvis er svaret av den betryggende sorten. For det er ikke noe gærent med oss. Vi er fortsatt akkurat like knallharde, stødige og garva vinterfolk.

Det som takk og lov åpenbarte seg, etter litt undersøkende journalistikk, var at bilene som sklei ut av veien, bussene som måka inn i husvegger, lårhalsene som knakk som tørre kjeks og alle som dumma seg ut i årets første vintervær ikke hadde noe med oss nordinger å gjøre.

Det var søringer og utlendinger, alle sammen! Haha! Takk og lov, jeg hadde ikke taklet det om det var våre egne.

Men la oss være store og se raust og overbærende på det. La dem bare tro at vi er som dem. Så får vi heller le litt mer lavmælt og kontrollert når de neste bildene med hjelpeløse søringer dukker opp. Vi er jo, tross alt, ikke ondskapsfulle.