Når noen motsetter seg offentlig innsyn, er det som regel en meget god grunn til det. Norges Idrettsforbunds festregninger ble først forsøkt tilbakeholdt, men etter mye press fra media ga de etter, og pinlige sannheter kom for en dag. Til stor oppmerksomhet og utbrodering i Akersgata.

Mye av det vitner om hedonisme. 200.000 kroner brukt på alkohol under ungdoms-OL, 75 flasker vin på én middag og en nachspiel-regning på flere tusen – jommen sa jeg idrettsfest.

«Gi ungdommen brennevin før idretten tar dem», fleipet Øystein Sunde en gang på 80-tallet. I dag burde poenget i vitsen være det motsatte, i og med at idrettens topper plutselig er dem som svir av mest penger på alkohol.

29. juli 2012 brukte NIF av 6.247 pund (nærmere 71.000 kroner) på Il Baretto Bar/Restaurant. På regningen finner vi 50 middager, 75 flasker vin, 26 øl og 22 grappa.

26. oktober 2012 har NIF et nachspiel til 6.070 kroner. 28. januar 2013 er totalregningen på 17.959. Fire av de ni deltakerne var fra NIF. 29. august 2014 var fem NIF-medlemmer ute og feiret for totalt 1.151 euro, rundt 9.500 kroner med datidens kurs.

I januar 2015 ble IOC invitert av NIF til middag. Totalsummen lød på 17.885 kroner, og inneholdt blant annet vinflasker til 1.795 kroner stykket. Samtlige ganger var avgåtte generalsekretær i NIF, Inge Andersen, vert.

Alkoholympiatoppen, Norges Alkoholympiske Komité – vitsene har allerede begynt å fylle sosiale medier, men bak humoren ligger det også en god del harme.

Selv om det finnes eksempler på langt verre sløseri, stikker det når det er idrettens hovedorgan som står for dette. Vel er vi vant til at OL-pampene driver med overforbruk, men en jordnær organisasjon som NIF burde da ha litt mer skamvett.

Håndballprofil Ole Gustav Gjekstad mener imidlertid kritikken har gått for langt: «Tenk det, noen idrettsledere drikker vin og spanderer til og med på sponsorene sine. Jeg klarer ikke å hisse meg opp et sekund over det. Det er sikkert noen bar-regninger som ikke er kloke, men ellers er dette storm i et vannglass», skriver han på sin Facebook-profil.

Han har nok et poeng når det gjelder den enorme oppmerksomheten det forholdsvis lille overtrampet har fått. Samtidig er det naturlig at folk blir irriterte når det angår noe de selv er berørt av i hverdagen.

Selv har jeg brukt i gjennomsnitt 30 dugnadstimer i året, i tillegg til å være hjelpetrener en gang i uka for laget til minstemann. Dette har jeg ingenting imot, og føles mer som en bonus enn en byrde.

Men det øyeblikket jeg ser at pengene som bringes inn til barneidrett skusles bort til idrettspamper, merker jeg at jeg likevel blir sint.

Offentlig innsyn er til det beste for samfunnet, ettersom det kjapt rensker unna praksiser som ikke tåler dagens lys. En gang i tiden drev vi også i mediebransjen og flottet oss, men tiår med magrere kår har brakt fornuft inn i bransjen. I alle fall på det området.

Slik har det fungert i de fleste bransjer hvor man ikke akkurat har vasset i penger. Barneidretten er i utgangspunktet et område som ikke har ubegrenset med ressurser. Samtidig er idrettsorganisasjonene underlagt det offentlige, som ikke har samme krav til lønnsomhet som private firmaer.

Gråsonene har nok vært der, og med dem kommer ukulturen. NIF har rett nok vært adskillig mer «edruelige sjømenn» i sin pengebruk enn tilfellet har vært i Norges Fotballforbund og IOC, men skittentøyvasken vi har opplevd i media vitner om at det er stort forbedringspotensial også her.

Selv om pengebruket per hode – når alt kommer til alt – knapt overstiger et gjennomsnitts julebord.