Den 13.10.99 leverte Norsk Miljøkraft en konsesjonssøknad for å bygge et vindkraftverk på Kvitfjell sør på Kvaløya. Anlegget skulle bestå av 106 vindturbiner som skulle fraktes opp på fjellet gjennom en tunnel fra ei nyanlagt havn i Buvika sør for Kvitfjell.

Den 22.03.00 gjorde kommunestyret med 44 mot 7 stemmer et vedtak som støttet konsesjonssøknaden : “Tromsø kommune ønsker at vindenergien skal utnyttes, og mener at Kvitfjell er et egnet sted for etablering av et vindkraftverk.”

Den 16.02.01 ga så Norges vassdrags- og energidirektorat  (NVE), som behandler og avgjør alle søknader om konsesjon for vann- og vindkraftverk, Norsk Miljøkraft konsesjon for kraftverket på Kvitfjell med adkomst fra Buvika.

Men da Norsk Miljøkraft noen år senere ønsket å utvide vindkraftverket med også å ta med Raudfjell , nord for Kvitfjell, sa kommunestyret stopp. Dette skjedde ved at kommunestyret den 11.06.08 , under behandlingen av Kommuneplanens arealdel for distriktet 2007-2018, med 23 mot 17 stemmer gjorde følgende vedtak: “Det skal ikke båndlegges areale for et vindkraft på Raudfjell.”

Norsk Miljøkraft leverte likevel en konsesjonssøknad, og 11.05.12 ga NVE konsesjon for et kraftverk på Raudfjell. Dette vedtaket ble påklaget av kommunen samt alle andre lokale interesser, men Olje- og energidepartementet tok ikke klagene til følge og stadfestet NVEs  vedtak 26.05.15.

NVE godkjente så den 31.05.16 en detaljplan og miljø- transport og anleggsplan (MTA) for adkomstvei fra Buvika til Raudfjell vindkraftverk.

Dermed var alt klart for å starte utbyggingen. Men den 22.08.17 søkte ifølge NVE Norsk Miljøkraft om ny adkomst til  vindkraftverket.

Og den 20.10.17 ga NVE konsesjon til en ny adkomstvei opp gjennom Sørfjorddalen i bunnen av Sørfjorden med en ilandføringskai i Nordbotn innerst i Kattfjorden. Med andre ord ble adkomstveien til vindkraftverket flyttet fra Buvika i sør til Kattfjorden i nord.

Ved behandlingen av endringssøknaden hadde NVE mottatt 28 høringsuttalelser. Alle høringsuttalelsene og et enstemmig kommunestyre var negative til å innvilge søknaden. I tillegg var det også fremmet innsigelse fra fylkesmannen på grunn av virkningene for reindriften i området.

De viktigste merknadene i høringsuttalelsene var:

  • Ved å legge ilandføringshavna i Nordbotn vil 8 km av fylkesvei 862 bli en del av anleggsveien til kraftverket.

  • Av de 8 km vil 5 km gå langs østsiden av Kattfjorden med spredt hytte- og boligbebyggelse mens de siste 3 km vil gå gjennom den tett bebygde østsiden av Sørfjorden.

  • Transporten av deler til anlegget som vil skje med kjøretøyer med 30 m lengde, eller kanskje  det dobbelte, vil måtte føre til at fylkesveien til tider vil bli stengt for både lokal- og gjennomgangstrafikk.

  • Krysset mellom anleggsveien opp på Kvitfjell og fylkesvei 862 vil ligge om lag 10 m fra Kattfjord skole og barnehage.

  • Anleggsveien opp Sørfjorddalen vil ødelegge uteområdet til skolen og barnehagen samt traseen til bygdas lysløype.

  • Nedslagsfeltet for drikkevann til befolkningen i den innerste delen av Sørfjorden vil bli berørt av anleggsveien.

Kattfjord Utviklingslag sier ellers i en uttalelse at ingen av grunneierne  vil frivillig avstå grunn til anleggsveien opp Sørfjorddalen. Det kan også bemerkes at i Buvika vil et gardsbruk og to fritidseiendommer bli omfattet av utbyggingen, som kan være galt nok for de berørte, mens en anleggsvei gjennom Kattfjorden vil være negativ for livskvaliteten for om lag 200 fastboende personer.

Noe som vil føre til at Kattfjorden ikke lenger vil være ei attraktiv bygd å etablere seg i.

I  brevet med  NVE-vedtaket  om å tillate anleggsvei fra Kattfjorden, heter det bl.a : “Lokalsamfunnet skal informeres om den forestående transportaktiviteten.

Transporten skal være ledsaget av følgebil og nødvendig vaktmannskap og sikre trygg ferdsel langs veien.” Slik sett er det jo betryggende at NVE opplyser om at Veitrafikkloven skal følges.

Videre heter det i brevet: “Det foreligger tillatelse for bruk av veien i Sørdalen for frakt av anleggsmaskiner.” Dette er vel i og for seg korrekt, men NVE ser bort fra at ingen av grunneierne er villige til å avgi grunn  til en nødvendig utvidelse av veien.

Til slutt i brevet kommer så den viktigste opplysningen: “Videre har vi lagt vekt på at kostnader og naturinngrep blir betydelig redusert ved å benytte den eksisterende veien gjennom Sørfjorddalen som hovedadkomstvei. Vi mener at konsesjonsendringen, ekspropriasjonstillatelsen og forhåndstiltredelsen vil medføre større sannsynlighet for at vindkraftverkene blir realisert.”

I brevet har NVE tatt med et estimat av omkostningene med adkomst fra Buvika og adkomst Sørfjorddalen med kai i Nordbotn, som sier 100 millioner for første alternativ og 20 millioner for det andre.

Men i brevet vises det også til “at det kan bli behov for forsterkning/utskifting av to bruer langs fylkesvei 862. Og når det gjelder dimensjonering av fylkesveien, er dette forhold som må avklares ved en eventuell dispensasjon fra Statens vegvesen”.

Videre fremgår det av brevet at det kan bli behov for utvidelse av innkjøring fra fylkesveien til anleggsveien ved Kattfjord skole.

Med andre ord så vil Sørfjorddal-alternativet høyst sannsynlig bli langt dyrere enn 20 millioner kroner og dermed nærme seg Buvik-alternativet i pris.

Ifølge journalist Camilla Aadland har Norsk Miljøkraft nylig solgt hele vindkraftprosjektet til den tyske pensjonskassen Artzeversorgung Westfalen-Lippe og Siemens Project Ventures.

Dersom opplysningen fra Aadland er riktig, vil de nye eierne få en statlig garanti av Garantiinstituttet for eksportkreditt på rundt 536 millioner kroner. Med disse kapitalsterke eierne og med den statlige garantien er det vanskelig å forstå at realiseringen av vindkraftverket settes i fare pga. kanskje mindre enn 50 millioner i meromkostninger for Buvika-alternativet.

Tromsø kommune har nå klaget NVEs vedtak inn for Olje- og energiministeren som treffer en avgjørelse om veien inn til vindkraftverket skal komme fra nord eller fra sør. Det vil si at det ikke er regjeringen som kollegium som avgjør saken, men ministeren alene. Og hans vedtak er endelig.

Noen av leserne vil kanskje undre seg over at byråkrater i NVE har fått makt til å overprøve klare vedtak gjort av folkevalgte kommunestyrerepresentanter.

Dette blir forklart på følgende måte av statsviteren Frank Aarebrot i hans forelesning “200 år på 200 sider”:

“Vi  er vitne til at utøvende oppgaver som tidligere lå under departementene, i stadig større utstrekning blir overført til en voksende skog av direktorater, tilsyn og særombud.  …En moderne statlig direktør synes å være like fristilt fra ubehagelig folkevalgt innblanding som amtmennene var det før parlamentarisemen ble innført.”

For min egen del vil jeg til slutt legge til at jeg føler meg maktesløs når jeg som folkevalgt representant sitter i et kommunestyre som verken har råderett over kommunens territorium eller har makt til å ivareta velferden til 200 av kommunens innbyggere.