(Foto: Jon Olav Nesvold, NTB scanpix/privat)

Foto: Jon Olav Nesvold, NTB scanpix/privat

«Skal vi tåle en film om Utøya?»

Fra sidelinja

Nå kommer spillefilmene om 22. juli, vårt nasjonale traume. Hvordan forholder vi oss til det?
Last inn siden på nyttSaken oppdateres...

Jeg husker ikke datoen, men det var tidlig sommer 2011. Jeg var på vei til barnehagen for å hente guttungen. Siste dag før en etterlengtet ferie. Klokken må ha nærmet seg halv fem, for han var blant de aller siste som ble hentet.

En hyggelig ung barnehageassistent møtte meg, vi utvekslet noen få ord, jeg ønsket henne god sommer, tok med meg guttungen og kjørte av gårde. Vi skulle kjøre sørover fra Vadsø. Helt til Danmark. På veien skulle vi ta oss god tid. Min kone, ungene og jeg. Herregud det skulle bli bra!

22. juli 2011. Sammen med et felles vennepar var vi i dyreparken i Kristiansand. Herlig. Mens jeg satt i den berømte tømmerrennen for fjerde gang den dagen fikk jeg en tekstmelding. Eller rettere sagt et nyhetsvarsel fra Tv2: Eksplosjon i Oslo.

Utover ettermiddagen ble det klart hva dette var. Og da meldingene fra Utøya kom, ble det tatt til et ytterligere, forferdelig nivå.

Ut på ettermiddagen måtte vi kjøre. Vi skulle til Hardanger til mine svigerforeldres landsted. Med radioen på, og med ungene plassert i baksetet med mini-TV-er med hodetelefoner, kjørte vi. Vi skulle overnatte på et sommeråpent høyfjellshotell på veien.

Vi kom dit ut på kvelden. Stemningen kan best beskrives som merkelig. TV-ene i resepsjonen sto på, masse folk, men utenom lyden fra TV-ene var det stille. Vi sjekket inn.

Morgenen etter fortalte nyhetene om over 90 drepte, (senere nedjustert til 77). Stemningen i frokostsalen på hotellet var nærmest absurd.

Nesten ingen pratet sammen, men mange blikk møttes og vi ristet megetsigende på hodet til hverandre. Det ble et eller annet slags fellesskap oppe i den merkelige situasjonen.

Dagene gikk og vi satt klistret til TV-skjermen og sosiale medier. En annen ting jeg husker godt var at jeg var sint og at tanken noen minutter alene med gjerningsmannen streifet meg mer enn én gang. Jeg drømte til og med om det mens jeg sov.

Taler og minnesammenkomster munnet ut i altfor, altfor mange begravelser. I Vadsø, der vi bor, var det to døde. Det viste seg at den ene var den blide barnehageassistenten jeg hadde sagt god sommer til bare noen uker tidligere.

Det er «mitt» 22. juli. Noen verdenshav fra dem som mistet noen av sine, som utover natten ringte sin sønn eller datter uten å få svar og til slutt måtte innse at svaret aldri ville komme.

Jeg kan kanskje lure meg til å tro at jeg kan sette meg inn i det, men det kan jeg ikke. I min familie har folk så langt dødd av naturlige årsaker. Heldigvis. Trist, men noe helt annet enn å bli frarøvet sin øyensten på Utøya.

Likevel, selv med min distanse til tragedien: Det går nesten ikke en dag uten jeg på en eller annen måte tenker på det som skjedde. For dem som sto midt i det må det være uutholdelig fremdeles, og antakelig for all tid.

Nå kommer det mange nok fryktet: Det skal lages spillefilm om 22. juli. Det er nettgiganten Netflix som har sikret seg rettighetene og budsjettet ryktes å være på 20 millioner dollar.

Fra før er det kjent at regissør Erik Poppe er i gang med et annet spillefilmprosjekt om 22. juli. Til tross for at blant andre AUF-lederen har uttalt at det er for tidlig.

Allerede er det dannet aksjonsgrupper viet til å få stoppet filmprosjektet til Netflix. Vi må ha all mulig respekt og forståelse for dem som vil slippe å se en dramatisering av det som skjedde med deres nærmeste.

Det må være grusomt at noen utenfra skal fremstille de siste minuttene i en sønn eller datters liv som endte så tragisk, attpåtil for å tjene penger på det. Det må føles både vondt og unødvendig.

Men hva er alternativet? Alt som det kan lages film av og som det, la oss være ærlige, finnes et kommersielt potensial i vil på et eller annet tidspunkt gjennomføres. Akkurat som det er laget filmer av alle slags kriger, konflikter og tragedier, der etterlatte og pårørende finnes i hopetall.

Denne filmen skal bygges på Åsne Seierstads bok «En av oss». Det skal være norske skuespillere og det norske filminstitutt bidrar økonomisk. Her ligger det grunn til håp om at denne forferdelige dagen i Norsk historie vil bli behandlet med respekt og medfølelse.

Kanskje man heller skulle forsøkt å påvirke i stedet for å forsøke å stoppe? Klarer man det siste, vil det uansett bare være en utsettelse. Og hvem vet hva og hvem som vil lage film neste gang?

Denne gangen har man i hvert fall deltakelse fra folk som var her og opplevde dagen, som nordmenn. Der ligger det et velbegrunnet håp.

Det er forferdelig, men alle som ble drept av nidingen på Utøya og i regjeringskvartalet er blitt en del av vår felles historie. Mistet man noen, bodde man ved Utøya, er man høyst ufrivillig, blitt en del av dette. Det er ikke så mye annet å gjøre enn å forholde seg til det. Hvor brutalt det enn høres ut.

Det er en del av vår felles arv og dramaet vil alltid lokke til seg utenforstående. Enten det er forskere, forfattere, filmskapere eller bare nysgjerrige. Ikke alle vil ha edle hensikter, men de vil forsøke seg likevel. Å stoppe dem er en håpløs oppgave.

Dramatiseringer av historiske hendelser kan man ikke unngå. Og dessverre er dramaets vesen slik at tragiske hendelser og voldsomme dramatikk har en ekstra appell. Vi kan ønske at det ikke er sånn, spesielt når vi selv var i sentrum for hendelsen, men det er sånn.

Desto viktigere er det at vi alle gjøre vårt for at minnet om de drepte, og det de døde for, æres. Jeg glemmer i hvert fall aldri den blide jenta jeg ønsket god sommer siste dag i barnehagen.

Lik itromso.no på Facebook:



iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.

Mer å lese på iTromsø: