Det var tirsdag ettermiddag. Jeg ser at Nicolas har postet et fint bilde på Facebook av et stearinlys som står ved siden av et grafisk trykk laget av min gode venn Knut. Tenker ikke noe mer over det annet enn at han kanskje var stolt av trykket, eller at han hadde begynt å pynte til jul?

Et par timer senere ringer Rudi og spør forsiktig om jeg har hørt hva som har skjedd med Knut.

Pang! Plutselig skjønner jeg hvorfor Nicolas hadde postet dette stearinlysbildet. Knut er død?!

Umulig! Det er jo bare noen dager siden vi satt i stua hans og Knut luft-dirigerte entusiastisk til sin favorittsymfoni, Beethovens syvende: “Hør nå! Da-da-da-da! da-da-da-da!”

På 80- og 90-tallet kjente jeg ikke Knut så veldig godt, annet enn at jeg traff han på en kafé eller på ei utstillingsåpning en gang iblant. Men jeg kjente godt til kunsten hans. Disse karakteristiske organisk-abstrakte svarthvitt-bildene som hang på en rekke steder i Tromsø, både i offentlige bygg og i private hjem.

Hvis man gikk gjennom gatene i et litt finere strøk i Tromsø, så kunne man jo stadig oftere se folk som hadde et større Fjørtoft-bilde sentralt plassert på stueveggen. Og jeg kjente også til konflikten i forbindelse med utsmykningen av Grønnåsen Kirke.

Jeg ble ordentlig kjent med Knut for cirka 12 år siden, da vi begge bodde oppe på Røstbakken. Det vil si: først ble jeg litt irritert på han da han skrøt av at han hadde lastet ned ALL musikken min gratis på nettet. “Knut, hva om jeg hadde begynt å trykke opp bildene dine og dele dem ut gratis til alle som ville ha dem?”

Sånn startet vårt vennskap. Det handlet mest om musikk og film. Spotify ble etter hvert vår jukeboks. Knut hadde dessverre gratis-versjonen, så vi ble stadig avbrutt av “I'm Jonathan from Spotify.” Dette ble så plagsomt at jeg nærmest tvang Knut til å tegne et abonnement til 49 kroner måneden. Dermed hadde jeg endelig fått Knut til å betale for musikken. En seier for opphavsretten og meg.

Vi hadde mange felles favorittband, særlig en del band fra slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet som The Clash, Joy Division, The Stranglers, The Smiths, m.fl., men han klarte aldri å få meg til å like Frank Zappa, som var hans store idol, uansett kunstsjanger.

Knut var også en stor filmentusiast. Og da holdt det ikke med streaming og ulovlig nedlasting. Her skulle det være BluRay, stor videoprojektor og ekte filmlerret. På et øyeblikk ble den lille hybelleiligheten hans omgjort til en liten kinosal med HD-bilde, surroundlyd, popkorn og store mengder Coca-Cola med isbiter.

Han forklarte i det vide og det brede om hvor viktig det var at bildet ble projisert på lerretet forfra og ikke bakfra. Stanley Kubrick var favoritten. Han brukte nærmest enhver anledning til å sitere noe fra Dr. Strangelove eller A Clockwork Orange. Tror han kunne dialogen utenatt på begge filmene.

Knut fikk – etter noen år i ei trang hybelleilighet i byen – lyst til å finne seg et hus på landet. Han var kanskje litt for utålmodig der. Da han tapte sin første budrunde på et lite, avsidesliggende hus i Malangen, ga han på en måte opp husjakten og flyttet til Bergen i stedet, hvor datteren Kaja bodde. Det vil si, han flyttet “litt” utenfor Bergen, til Ytre Arna.

I begynnelsen virket han veldig fornøyd med den altfor lille leiligheten og “nærheten” til havet (som var et 10 meter høyt stup). Men når han oppdaget at det skjedde ganske lite på Ytre Arna, og at det var langt til vennene i Bergen, begynte han å lengte nordover igjen. Veldig.

Mitt tips til Knut var: “Selg nå, mens det fortsatt bor folk der! Om du taper noen tusen, så betyr det heller lite i den store sammenhengen.” Og utrolig nok så fikk han solgt leiligheten uten å tape så altfor mye, samtidig som han fant et perfekt hus i Senjahopen.

Dette ble et stort vendepunkt for Knut. Huset i Senjahopen var drømmestedet. Sammen med broren Sverre pusset han opp hele huset på rekordtid. Her hadde han plass til både atelier i kjelleren og kinosal og gjesterom oppe i andreetasjen.

Etter hvert ble det noen helgeturer på meg utover til Senja. Det var helt tydelig at Knut trivdes ekstremt godt i Senjahopen. Han hadde funnet roen og kommet i balanse, og skrøt stadig vekk av hvor fornøyd han var med livet nå. Og alle de fantastiske middagsrettene han serverte – boknafisk, torsketunger, skreimølje, bacalao, hjemmelagede fiskekaker, osv.

Kommer aldri til å glemme disse måltidene. Knut var ekstremt gjestfri. Husker spesielt en gang da jeg og samboeren min hadde gått oss fast på toppen av Mykjetinden, som faktisk ligger rett ovenfor huset til Knut. Telefonen ringer mens jeg smådesperat leter etter en vei ned fra toppen.

Det er Knut:

“Hei. Kom innom på en kaffe. Æ har Dajmkaka også.”

Jeg: “Ja, vi skulle gjerne ha kommet, men æ vet ikkje om vi kommer oss ned herfra.”

Litt senere ringer han på nytt: “Du, det helikopteret, va det dokkers?”

Noe av det første Knut skaffet seg på Senja var en brukt båt med påhengsmotor. Fisketurene var veldig viktige. Han elsket å være ute på havet, og i Mefjorden får man jo nesten alltid fisk. Knut var virkelig i sitt ess når han gikk for full maskin over bølgene og sang “Riding The Waves” med Steve Harley.

Nå nylig skaffet han seg en større overbygd båt, ekkolodd, GPS og en solid “overlevelsesdrakt”. Planen var å delta på hobbybasis i vinterens skreifiske. Han satt stadig ved kafébordet på Matkroken og plukket opp tips fra de eldre fiskerne. “Han Kåre tipset meg om at det var lurere å la båten ligge fortøyd med baugen MOT uværet og ikke fra.”

Og noe av det siste vi rakk å gjøre sammen var å sette opp en liten fiskehjell i hagen hans hvor han hadde planer om å henge opp skrei til bokning.

For tre år siden begynte han å snakke om å bygge et lite galleri i hagen. Han hadde solgt bra med bilder i Tromsø, i tillegg til at han hadde fullført et større utsmykningsoppdrag for det franske oljeselskapet ENI i Hammerfest. Nå hadde han endelig økonomi til å bygge dette galleriet.

Han presenterte stadig nye detaljerte tegninger for oss andre, og forventet liksom at vi også hadde full oversikt over alle mål og materialer: “Hørte du ikkje etter ka æ sa i sted eller?”

Så galleriet ble bygd under en slags irritabel-entusiastisk atmosfære hvor vi alle bare sa: “Hysj! Ikkje snakk te mæ!” Men resultatet ble veldig bra. Like etter at galleriet var ferdig fikk jeg besøk av en journalist fra Dagens Næringsliv. I den forbindelsen tok jeg henne med til Knut sitt galleri. Fra DN:

 “Det er blitt bra nu? spør Fjørtoft etter å ha vist oss galleriet i hagen. Det é blitt jævlig bra, svarer Jenssen.”

Vi flirte godt da vi så at journalisten hadde tatt med dette, og i ettertid kunne vi ikke unngå å bruke variasjoner av det samme spørsmålet – og det samme svaret – hver gang vi fikk sjansen.

Den siste gangen jeg snakket med Knut var nå på lørdag mens jeg jogget gjennom Geitskartunnelen. Bak meg i tunnelen hører jeg en merkelig lyd som kommer stadig nærmere. Hvilket kjøretøy kan dette være? Er det noe tungtransport? Jeg hopper opp på fortauet for sikkerhets skyld. Tut-tut! Det er Knut som har vært en tur på Skaland med sin tre-takters mopedbil.

 “Tøff lyd!” sier jeg.

“Å ja!? Vil du gjøre et lydopptak? Det blir bra det her?” Han visste nemlig at jeg hadde vært i tunnelen tidligere og gjort et opptak av naboen sin motorsykkel.

“Ja det kan vi godt”, sier jeg. “Det kan bli jævlig bra! Kanskje på mandag?”

“Ok, vi snakkes!”

Og det siste jeg ser av Knut er at han forsvinner ut av den opplyste tunnelen og inn i mørket ved Senjahopen. Borte for alltid.

Men han døde som en lykkelig mann.