Illustrasjon: Odd Klaudiussen

Illustrasjon: Odd Klaudiussen

1 / 1

«100-årsjubileet vi aller helst vil glemme»

Kommentaren

Tirsdag denne uka var det 100 år siden den største politiske omveltningen i historien – Oktoberrevolusjonen. Feiringen her hjemme har likevel uteblitt. Med god grunn.
Last inn siden på nyttSaken oppdateres...

Selv i Russland, hvor det hele fant sted, var det særdeles avmålt markering. 100-årsdagen for den største omveltningen i landets historie hadde ingen spesiell seremoni i Kreml, og 7. november var en ordinær arbeidsdag i Russland.

Dette til tross for at Russland var kommunistisk i hele 74 år og 47 dager, og fortsatt føler dets ettervirkninger. Russland brøt som kjent med den gamle doktrinen i desember 1991, men Lenin fungerer fortsatt som et samlende symbol for landet.

Sovjetunionens fall er noe Putin inntil nylig har omtalt som «det 20. århundrets største geopolitiske katastrofe», ifølge Hans Petter Sjøli i VG, men forsøket på å feie markeringen under teppet vitner om at man likevel kanskje ønsker å glemme epoken.


Che Guevara og Mao er for dagens unge mest kjent som to av verdens største moteikoner, og finnes på en haug med T-skjorter, i likhet med kommunismens gudfar, Lenin.

Selv om det i historiebøkene har blitt hetende Oktoberrevolusjonen, var det først 7. november at Lenin og bolsjevikene tok makten i Russland, og verden for evig skulle forandres. Ikke bare der, men i en hel rekke land.

I dag er det kun fem stater igjen som er såkalt marxist-leninistiske: Kina, Cuba, Nord-Korea, Laos og Vietnam. Siden 1917 har likevel alle verdensdelene, med unntak av Oseania, hatt land styrt etter den opprinnelige modellen. De fleste av dem med mer eller mindre bitre erfaringer.

Tidligere har også asiatiske land som Afghanistan, Kambodsja, Mongolia og Yemen vært kommunistisk, i tillegg til de 14 landene som tidligere var en del av Sovjetunionen.


I Europa hadde man tidligere kommunistisk styre i Bulgaria, Tsjekkia, Slovakia, Øst-Tyskland, Ungarn, Polen, Albania og Romania, i tillegg til de seks landene som utgjorde tidligere Jugoslavia.

I Afrika har Benin, Mosambik, Somalia, Eritrea, Angola og Den demokratiske republikken Kongo vært kommunistisk i tur og orden, de to sistnevnte så sent som i 1992.

I tillegg kommer stater hvor et kommunistisk parti har styrt, men hvor det har eksistert andre partier, og det kommunistiske partiet ikke er spesifikt bemyndiget av grunnloven, så som Nepal, Guyana, samt sosialistiske land som Bangladesh, Portugal, Sri Lanka, India, Tanzania og Venezuela.


Jeg skal ikke kjede dere ytterligere ved å ramse opp alle som på et eller annet tidspunkt har hatt regjeringer inspirert av det som skjedde 7. november for 100 år siden. Hovedpoenget er bare at det som skjedde den dagen har påvirket godt over halvparten av jordens befolkning, og er med det den største merkedagene i historien.

Så hvorfor prøver vi etter beste evne å la den passere i stillhet?

Che Guevara og Mao er for dagens unge mest kjent som to av verdens største moteikoner, og finnes på en haug med T-skjorter, i likhet med kommunismens gudfar, Lenin. Bevegelsen disse var en del av, og i stor grad inspirerte, var imidlertid ikke den rettferdighetskampen noen forsøker å få den til å bli, men derimot de mest ødeleggende, nedbrytende og undertrykkende politiske regimene i moderne tid.

Det er estimert at Maos gjerninger tok livet av mellom 49 og 78 millioner kinesere, Stalin drepte rundt 23 millioner av sine landsmenn, Pol Pot (Kambodsja) 1,7 millioner, Kim Il Sung (Nord-Korea) 1,6 millioner og Mengistu Haile Mariam (Etiopia) 1,5 millioner. Dette er fem av de ti fremste kommunistlederne i historien.


Hvor mange andre som har måttet bøte med livet, blitt fengslet, torturert eller tvangsflyttet i kommunismens navn er nesten umulig å måle, men hvis noen klarer å regne seg fram til det, burde tallet stemples i panna på alle hipstere som jåler seg til med motiver av kommunismens mest kjente forkjempere.

I tillegg til drapene og den fysiske undertrykkingen, skapte de fleste kommunistland en totalitær tyste- og fryktkultur som ødela relasjoner selv i den næreste familie. Og dette pågikk i mange tiår. Tenk deg McCarthy-ismen, bare mer omfattende og 70 år lengre, så har du Sovjetunionen.

Å feire at Lenin kom til makten, blir like absurd som å skyte opp raketter til minne om at Pinochet, Mussolini eller Hitler tok over, eller for å markere innføringen av apartheid.


I Norge hører vi ofte ordene: «Aldri mer 9. april», som er datoen for tyskernes invasjon av Norge. En minst like viktig dato, som folk burde minnes om som en advarsel, til evig tid, over hele kloden, er 7. november.

Det ble i mange år forsøkt bortforklart eller ignorert, men utover 90-tallet måtte selv den mest ihuga marxist-leninisten kaste inn håndkleet når det gjaldt Maos, Stalins og Pol Pots groteske handlinger.

Ingen sosial reform kunne rettferdiggjøre slike grusomheter, og ingen burde i ettertid forsøke å pynte den urstygge bruden og hevde at det kommunistiske eksperimentet egentlig hadde noe for seg. I praksis var kommunismen bare en realisering av Marx’ tullete skrivebordsteori, som på alle måter egnet seg best på papiret.


SV vendte dogma ryggen først under Erik Solheim på 90-tallet, og konkluderte med at sosialisme uten liberal tenkning bare var et onde. Selv om AKP ble lagt ned i 2007, uttalte Jens Ingvald Olsen (Rødt) så sent som etter valget i 2015 at «Mao var en stor frigjøringsleder».

Mao-tilhengerne har imidlertid hatt elendige kår siden massakren på Den himmelske freds plass i 1989, og det som måtte være av støtte i den retning, er noe selv de går stille i dørene om i dag.

Sammenligner man med utviklingen i demokratiske nasjoner, vil land med kommunistisk styre utvilsomt komme til kort, ut fra de fleste måleparameterne. Historien viser at det er så enkelt som at «forbud mot diskurs hindrer fremgang», om det er i muslimske, fascistiske eller kommunistiske regimer.


I Norge har vi ikke riktig fått føle kommunismen på kroppen, mye takket være et oppgjør Einar Gerhardsen tok med den politiske retningen i sin berømte tale på Kråkerøy 29. februar 1948.

Talen. som skulle vise seg å bli den viktigste i hans lange, politiske karriere, var også den følelsesmessig tyngste. Som Arne Strand i Dagsavisen påpekte i sin kommentar 25. februar 2016, ble talen det dramatiske bruddet med kommunistene og Sovjetunionen.

Einar Gerhardsen hadde selv vært kommunist i ungdommen, og Arbeiderpartiet var i perioden 1919 til 1923 tilsluttet Lenins revolusjonære internasjonale.

Noen få år før Kråkerøy-talen hadde Gerhardsen sågar forsøkt å få til en samling mellom Ap og NKP. Sovjetunionen var svært populær i landet ved krigens avslutning, og særlig i Finnmark, hvor de sto for frigjøringen. Det første valget etter krigen førte blant annet til at NKP hadde 13 representanter på Stortinget.


Det store splittelsen oppsto imidlertid med det kommunistiske kuppet i Praha, hvor de norske kommunistene støttet sine tsjekkoslovakiske partikamerater.

Som Gerhardsen uttrykte det i sin berømte tale: «Hendingene i Tsjekkoslovakia har hos de fleste nordmenn ikke bare vakt sorg og harme, men også angst og uhyggestemning. Det som kan true det norske folks frihet og demokrati er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerhet, er å redusere kommunistpartiets innflytelse mest mulig.»

Talen bidro til en fullstendig marginalisering av NKP, og er en svært viktig faktor for at kommunisme, i sin mest revolusjonære form, aldri siden fikk ordentlig fotfeste i Norge.

I motsetning til Oktoberrevolusjonen, er Kråkerøy-talen noe det derimot er verdt å løfte «sixpencen» ærefullt for.

Det bør imidlertid kjapt legges til at overvåkingen av venstreradikale, som fulgte i dens kjølvann og varte til godt inn på 80-tallet, er noe vi derimot ikke er så stolte av den dag i dag.

Lik itromso.no på Facebook:



iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.

Mer å lese på iTromsø: