Fra sidelinja

«Navnet skjemmer ingen, sa kjerringa da de kalte ho førr tjyv»

Omsider har vi fått noe å snakke om. Noe å irritere oss over. Nå skal gutter og menn skille lag, og vi får anledning til å sortere snørr og barter og se forskjell på hundeskitt og fiken. Og så videre.

Herman Kristoffersen

meninger

For nå skal gamle Tromsø knebles og pines sakte i hjel av lille Vadsø i Finnmark.

Tenk at den lille byen der oppe skal bli hovedstad for hele den nordlige delen av landet vårt. Er det folk nok der til å fylle kontorene til den nye administrasjonen som nå har 200 000+ innbyggere å sjefe over?

Skal navnet også bli Finnmark på den nye sammenslåtte regionen slik finnmarkingene vil ha det til, er det snakk om mer enn vanlig undertrykking. Da er det voldtekt av egoet vårt her midt i gamle Troms fylke. Kjempen Tromsø skjelver liksom foran dette skjebnevalget?

Det ble nettopp svidd av en statlig million på at fylkestingene i de to fylkene våre kunne sitte på hver sin lille tue og være skeptiske til hverandre. Som de alltid har vært.

Noen vil ha parlamentarisme, mens de andre vil beholde sin modell for fylkesutvalg. Navn på regionen ble skutt ut som prosjektiler rundt i salen i Kirkenes. Alle ble bare sendt videre uten realitetsbehandling.

De eneste som er noenlunde rolig er de som jobber i fylkesadministrasjonen i Troms nå om dagen. De har allerede fått garantert å få beholde jobbene sine uansett utfall.

Da får vi to administrasjoner. En i Vadsø og en i Tromsø. Slikt blir det arbeid til folk av. Da har vi ikke bare fått en regionreform, men også en sysselsettingsreform attpå handelen.

Det som glimrer med sitt fravær her på berget er hvilke oppgaver de nye regionene skal ha. Ministeren Jan Tore Sanner har lovet sterk desentralisering av statens makt.

Nå skal en huske på at Norge allerede er et av de mest sentralstyrte landene i verden etter Nord-Korea. Fylkene bestemmer egentlig bare hvilket hull i asfalten som først skal fylles igjen i fylkesveiene, og hvor videregående utdanning skal foregå etter sterke statlige kjøreregler når det gjelder kvalitet.

Også er det den fylkeskommunale tannhelsetjenesten da, og noe annet småtteri.

REGIONHOVEDSTAD: Vadsø kan bli ny regionhovedstad, det faller mange tromsøværinger tungt for hjertet. Foto: Berit Keilen, NTB ScanpixFoto: Keilen, Berit

 

La oss heller se på hvordan det ser ut på regionnivået andre steder på kloden. I USA er de femti statene nesten som egne land. De kan selv bestemme om de skal ha dødsstraff eller ikke.

Guvernøren kan benåde fanger eller la være. De har egen høyesterett og eget senat. De bestemmer alt i staten sin unntatt valuta, skatt og utenrikspolitikk. Hvordan ser det ut der med tanke på hvilke valg en har gjort når det gjelder hovedstadsfunksjonen? State Capital.

I New York er det småbyen Albany som er hovedstad i staten. Med sine knapt 100.000 innbyggere er den bare litt større enn gamle Tromsø. I den mest folkerike staten California er det Sacramento, en annen småby som er bare en brøkdel av Los Angeles i størrelse.

I Florida som mange av oss reiser til, er det Tallahassee som har fått æren av å være hovedstad. Der oppe nord i solskinnsstaten snør det dessuten om vinteren. Nede i sør, i Louisiana, er det ikke New Orleans som har fått æren. Der er det i stedet lille Baton Rouge, som nesten ingen har hørt om, som drar det prestisjefylte lasset å være hovedstad.

I USA sies det at det eneste disse hovedstedene har felles, er at ingen har hørt om dem. Men de er der likevel. Noen helt tilbake til 1600-tallet.

Så er det navnet. Hva i herrens navn gjør det om man kaller oss det ene eller det andre? Nord-norginger eller finnmarkinger, nordlysfolket eller gokker? Det eneste vi vet er at nordlendinger blir det ikke.

Det har særingene i Nordland forbeholdt seg selv og fylkeshovedstaden sin i metropolen Bodø. Inneklemt som de er mellom de to gigantene Troms/Finnmark og Trøndelag vet snart ingen hvor de er, de heller.

Derfor er det bare å ønske lykke til i forhandlingene om navn og hovedstad. Uansett hva dere lander på er det godt nok for oss som elsker gamle og nye finnmarkinger og tromsværinger fra inn- og utland. Selv nordlendinger kan vi finne oss i.

Når brydde vi oss dessuten sist om hva folk kalte oss?

Folk nordfra har vært skjelt ut siden tidenes morgen, samtidig som vi har forsørget halve landet og store deler av verden med mat og grove vitser. Det har vi vent oss så godt til at det nesten ikke svir lenger når en eller annen søring drar en «Gokk» på TV.

Da vet vi nemlig hvor lite de har å fare med. Derfor svelger vi den også med det lille sårede smilet vårt, internasjonalister som vi er. Inneklemt mellom tre forskjellige land har vi lært en lekse de andre her i landet ikke har peiling på.

Vi vet at alle har sine fortrinn og sitter på egenskaper som er verd å ta vare på, uansett hvor de kommer fra. Det er slik man «står han av» i en globalisert verden.

Bare ikke i Vadsø?