Vi har omsider fått kvittet oss med det dårlige omdømmet Lindberg-saken ga oss i 1989.

Verden betrakter oss ikke lenger som barbarer, og valfarter langveisfra for å se «folket som lever i harmoni med naturen». Hva er vel mer naturlig da enn at vi begynner å jakte hval igjen?

Turistnæringa i Tromsø fikk seg en alvorlig vekker da hvalen, en av våre to eneste, reelle attraksjoner, glimret med sitt fravær. Mange fryktet at man til og med måtte avblåse årets hvalsafarisesong.

Få dager senere dukket imidlertid knølhvalen opp igjen. Ikke i Kaldfjord og Kattfjord, der den var for ett år siden, men utenfor Skjervøy. For alle turoperatører med store nok båter var i alle fall vinteren reddet.

Man må likevel ikke tro at samtlige nordlendinger er fornøyde. Tirsdag skrev Fiskeribladet en artikkel hvor flere fiskere antydet at det kunne bli nødvendig med et «kontrollert uttak av spekkhogger og knølhval».

Problemet er at de stadig oftere opplever å få hval i nøtene, som ødelegger utstyr, og fører til dyre reparasjoner og tapt fangst.

En av grunnene til det er at antallet dyr har økt betydelig de siste årene, og at de som følge av mer begrenset mattilfang går nærmere båtene, hvor de skjønner at silda er.

«Vi hilser et kontrollert uttak velkommen. Det er enorme mengder dyr nå, og de trenger store mengder fisk for å overleve. Skal vi ha en økosystembasert forvaltning i havet, er et uttak nødvendig», sier fiskarlagsleder Kjell Ingebrigtsen.

Han sammenligner situasjonen med den økte bestanden sel, som flere steder spiser opp kysttorsken.

Apropos sel – hva var det nå igjen der som lagde slik oppstyr for snart 29 år siden? Jo, jakten på dem, og særlig måten det ble gjennomført på, skapte enorme reaksjoner verden over.

Samme hvor fornuftig selfangsten var fundert, ble det brutale bildet for mye for folk utenfor næringa. Det er ingen usannsynlig gjetning at det samme fort kan skje igjen. Og hva vil da skje med turistnæringa?

Vi har alle opplevd barn overstrømmende utbryte: «Se, så søt», i møte med en kalv eller et lam. Glansbildet ville imidlertid ødelegges hvis man tok de samme barna med når dyrene ble slaktet.

Jeg er personlig ikke tilhenger av å gi etter for emosjonell argumentasjon, og har av den grunn langt mer tiltro til Bellonas enn Greenpeace’ tilnærming til miljøvern.

Samtidig må man i dette tilfelle spørre seg om økning i antall hval er ved å rokke ved hele økobalansen. Hvis det virkelig var tilfelle, burde vi vurdere tiltak.

Er imidlertid dette ikke tilfelle, og man i praksis ønsker å sette i gang hvalfangst fordi nøter og annet utstyr blir ødelagt, er jeg fullstendig imot.

Uansett hvor upraktisk, dyrt eller irriterende dette måtte være, er det ikke verdt å kaste hele turistindustrien over ripa på grunn av dette.

Dette med mindre man på mystisk vis klarer å finne nye turistattraksjoner som kan erstatte hvalen.

Kanskje «glattholkevandring» kan selges under dekke av å være actionferie?

Eller muligens blir «lakseoppdrettsafari» det neste store? Ikke vet jeg.