Sideblikk

«Makt er ei tung bør å bære»

Det sies at makt er den tyngste børen mennesker kan bære – og det blir virkelig synliggjort i disse dager. Eller rettere sagt. Historien viser at så har det vært. Til alle tider.
meninger

Nylig var det i VG et oppslag som viste hvordan de administrative idrettstopper – eller pamper, i Norges idrettsforbund (NIF) misbrukte fellesskapets hardt tilkjempede midler. Uhorvelig mange hundretusener av kroner var brukt til sprit, dyr mat og flotte arrangementer på svindyre restauranter.

Hvorfor idrettspampene i NIF over lang tid har kjempet for å slippe å offentliggjøre sitt pengebruk, ble der og da veldig forståelig. Like klart forståelig er det at det sedvanlige bortforklarende sludret fra de involverte ledere – er totalt fraværende i objektivitet og selvkritikk.

Sjefen sjøl, Tom Tvedt, har plutselig funnet ut at et slikt pengebruk er helt i utakt med idrettens profil, og vil stoppe den utgående kronerullingen. Tvedt har vært med på sløseriet siden 2011, og ser nå at det ikke lenger er særlig lurt, og vil det til livs. Hallo! Hvor tåpelig mener han vi er. Hvorfor i herrens navn skal vi ha tro på at en som ha levd stort og vått på idrettens felleskonto siden 2011, sånn plutselig er blitt økonomisk edruelig?

Enhver normalt tenkende person skal ha en klar forståelse – og grunnholdning, på at fellesskapets penger ikke sløses bort på en slik måte. Det er rett og slett borti hampen uhørt at slikt skjer. Uten konsekvenser. En normal reaksjon burde vært at de gikk av i skam, og at restaurantregninger som ikke tåler en edruelighetstest blir belastet de berørte.

I alle fall bør de bli skattet av den sløserigaven de har gitt seg selv. Skammelig arrogant misbruk av idrettens penger – og en klar synliggjøring av en total manko på grunnleggende idrettsrelaterte samfunnsverdier.

I samme skuff ligger avgått idrettssjef Inge Andersens holdninger til fellesskapets ve og vel. Han fikk etterbetalt tre millioner kroner for å gå av tidligere i år. En avgang som på alle måter burde ha vært gjort for lenge siden. Og uten en etterbetaling på tre millioner kroner. Pluss kroner 300.000 i ekstra bonus.

Bonusen burde i så fall blitt betalt av produsenten for de flytende varer som han så gladelig strødde rundt seg på sine spandable fester. Fester som ble betalt av statstilskudd, innsamlede penger fra basarer, vaffelsteking og ørten ulike arrangementer avholdt rundt i det ganske land av ivrige og blåøyde foreldre – og andre ildsjeler. Som vi sier her oppe. Det er til å bli kok forbanna over.

I VG nylig sto en leder for padlere i Spesial Olympics Word Games i Los Angeles for to år siden fram, og viser til et kraftig oppstrammingsbrev han fikk fra NIF, fordi han drakk fire glass vin – fordelt over to middager, som han hadde betalt selv. Og de var på hans fritid. I brevet presiserer NIF at de har nulltoleranse for alkoholinntak under slike reiser. Kjempebra. Bare synd det ikke gjelder for egne toppledere.

Men ser du og jeg oss litt rundt, så er det dessverre slik at makten som bæres lenge nok rundt på maktpersoners skuldre, har den smitteeffekt at den gir en holdning til bruk av stillingens/posisjonens goder, som resulterer i en tilpassing til å hente ut en oppførsel – eller råflotthet, som ikke, i mange høver, er lett å svelge for deg og meg. Vi ser ofte hvordan makt misbrukes av personer som innehar maktposisjoner der de mener å kunne tillate seg ting som ikke er i tråd med god folkeskikk (f.eks. metoo), og der pengebruken ikke belastes egen pengebok. (f.eks. NIF)

I dagens styringssystem – demokratiet, ligger det også stor makt for dem som blir tildelt maktposisjoner i form av politikerroller og bestemmende jobber i det offentlige. Og det skal sterk rygg for å bære den makten som ligger i de posisjoner. Og vi kan antakelig slå fast at der glipper det stundom. Kanskje både du og jeg lurer på om det er nødvendig med all den pengemengde som maktpersoner i næringslivet – og i det offentlige forbruker. Det reises, festes, møtes og forbrukes totalt for mange millioner kroner, ja kanskje milliarden – i Norge.

Selvfølgelig godt begrunnet og tilpasset som nødvendige søken for å se, finne ut av, kontakte, lære av, oppleve, vurdere, oppnå kontakter og skape relasjoner og mangt annet – av andre nasjonale og internasjonale suksesser. Eller sågar mangel på det. Å lære av andres feil er faktisk betydelig billigere enn å lære av egne feil. Men uansett. Evalueringen av hva som kommer ut av et slikt forbruk – basert på makt og penger, merkes det sjelden noe til.

Vi sender milliarder av norske kroner som bistandsmidler til andre land. Penger som skal brukes til å skape bedre forhold i land som enormt sårt trenger en slik støtte. Dessverre ser vi altfor ofte at de personer som sitter med makten i disse land, bruker pengene til å berike seg selv, sine familier og medspillere.

Korrupsjon er blitt både et nasjonalt og internasjonalt problem. Kanskje så omfattende at det snart kan benevnes som en akseptert og innarbeidet form for økonomisk styring i mange land.

Her til lands er vi flinke til å påpeke korrupsjon rundt omkring i verden, men ser sjelden nøye på våre egne rollemodeller. Vi er da ikke korrupte her til lands? Tja, sa korrupsjonsjeger Eva Joly for mange år siden.

Hva skal vi kalle det når partier putter sine folk inn i ulike styrer der det offentlige har eierskap – med heftige styrehonorarer? Kompetanse for – og fra næringsvirksomhet synes ikke å være det viktigste kriterium. Det er rett og slett en klapp på skuldra – og på lommeboka, for jobben de har utført som politiker.

Hva skal vi kalle det maktbruk når politikere bevilger seg selv heftige goder? Stortingspolitikere får f.eks. full pensjon etter 12 år på Stortinget, og med «borteboerstipend» og kantinepriser ingen andre kan matche. Makt er vitterlig tung å bære – og forvalte.

Eller hurr?