Blir graviditeten fullbyrdet, er da alternativet å flytte til sørbyen i sone 1? Flytter du hit blir derimot inngangsbilletten for bolig skrudd i været på grunn av bompengesatsene.

En barnefamilie kan komme opp i en årlig bompengeutgift på hele 25.000 kroner. De må da ha en økt inntekt på 40.000 kroner i året.

De rike og vi pensjonister kan saktens greie seg. De rike får veiene for seg selv som Hegnar sier, og pensjonistene blir sittende hjemme.

Nå lakker det mot kommunestyremøte i Tromsø. Der skal politikere fra alle partiene avgjøre vår velferds fremtid i Tromsø. Nesten hele parti-skalaen – fra Høyre (minus en vettug person) til Rødt – positive til å pålegge befolkningen en ny skatt for å flytte på seg.

Det er altså alle mot Norges tredje største parti, Frp. Frp har stilt seg helt klart imot bompenger i Tromsø.

Jeg tenker også på alle foreninger av ymse slag som får lagt en klam hånd over sine aktiviteter: musikkorpsene, idrettslagene, kulturskolene, ungdomsklubber og flere musikkband.

Blir moralen da at dersom man går på musikkonservatoriet, så bør man bo i sone 1? Hva skal vi gjøre med politikere som ikke skjønner at dette blir en forsøpling av levevilkårene for befolkningen?

Til og med Senterpartiet, som skulle skjerme befolkningen i utkantstrøkene for store bilutgifter, har stemt for bompenger. Hvor er politikerne våre i visdommens sfære?

Hvorfor er politikerne så redde for å ha en demokratisk folkeavstemning om bompenger?

Man skulle da tro at Høyres syn på demokrati var forskjellig fra Rødts syn på demokrati, ikke sammenfallende som det er i denne saken. Dette er forunderlig.

Den triste helheten i denne saken er at avisen Nordlys på et altfor tidlig tidspunkt sa at bompenger er løsningen for Tromsø by. Dermed ble Nordlys faktisk en part i saken.

Det resulterte i at debatten ikke kom i riktig gjenge, men ble akterutseilt med det resultat at vi ikke fikk analysert saken grundig nok i samspill med den andre tromsøavisen.

Bompengene i budsjettet skal først brukes til plenfrø og lignende i sentrums parkanlegg for over 400 millioner kroner. Deretter kommer sykkelstiene, mens melkekua bilen må vente på å få en smidig løsning først i slutten av prosjektperioden.

Løsningen er flerplanskryss som kan betales med blant annet lokal bensinavgift, en avgift som fungerer og har små driftsutgifter.

Hva kan befolkningen gjøre når vi blir nektet å stemme over dette forslaget som skal tres ned over hodene på oss?

Som et eksperiment og demonstrasjon av virkeligheten, kan vi bestemme at vi – innbyggerne – tar en bilfri dag og bare bruker buss for å komme oss til og fra barnehager, skoler fritidsaktiviteter og lignende.

Vi må alle sammen åpne opp munnen og fortelle politikerne hva vi syns om påfunnene deres på godt og vondt. Bompengesaken i Tromsø viser klart maktfordeling i samfunnet der vi – borgerne som blir påvirket av forslagene til politikerne – kan gjøre fint lite annet enn å lengte til neste valg, slik vi alltid gjør.

Ønsker alle en klarsynt onsdag på rådhuset!