Kommentaren

«Ordkalotten – ekspander eller dø»

På sitt verste er programmet drepende kjedelig og utilgjengelig. Da fremstår det som foregår på scenen som intellektuell selvtilfredsstillelse av forfattere og litteraturvitere.
meninger

Tromsø er velsignet med et usedvanlig rikt kulturliv, med hundrevis av engasjerte ildsjeler, noe som har resultert i et titall forskjellige festivaler som arrangeres hvert eneste år, til byens kollektive berikelse.

Sist helg var det litteraturfestivalen Ordkalotten som sto for tur, en festival som har blitt arrangert årlig siden tusenårsskiftet.

Festivalen klarte bare å trekke i overkant av hundre mennesker lørdag og søndag kveld, under festivalens hovedprogram. Dette til tross for å ha store internasjonale og nasjonale forfattere på plakaten. I en kultur- og debattinteressert by som Tromsø er dette sjokkerende lite. Mens musikkfestivalene i byen og TIFF klarer å samle tusenvis av gjester år etter år, sliter Ordkalotten med å samle en brøkdel.

Jeg er selv litteraturinteressert, og synes det er synd at festivalen ikke når et større publikum. For Ordkalotten på sitt beste er en spennende, tankevekkende, utfordrende og underholdende festival.

Dessverre er ikke det fellesnevnere for hele festivalen. På sitt verste er programmet drepende kjedelig og utilgjengelig. Da fremstår det som foregår på scenen mer som intellektuell selvtilfredsstillelse av forfattere og litteraturvitere, på en så ekskluderende måte at man kan bli fristet til aldri å delta på et litteraturarrangement igjen.

Festivalens utvilsomme smertepunkt var forfatter Sigurd Tennings monotone foredrag om «Peter Sloterdijks vredesfilosofi», hvor vi kunne høre om «vredesøkonomi», «metafysiske hevnbanker», «nystoisk måtehold» og en rekke andre begreper som gikk meg hus forbi.

Jeg har aldri hatt en større og mer lidenskapelig lengsel etter kombinasjonen av springfart og et bratt stup. Enkelte i publikum klarte ikke overvære hele den timelange kollektive lidelsen, og forlot i protest.

Ikke fordi temaet i seg selv er smalt, noe det for øvrig er, men fordi det fremsto som om det lå en brennende vilje i å gjøre det så utilgjengelig og uforståelig for alle uten forkunnskaper, som overhodet mulig. I en annen sekvens henvendte debattlederen seg til publikum og lirte av seg: «Dere er selvfølgelig allerede kjent med denne danske poetens eksistensielle diktning om klimakrisen».

Følte du deg ikke malplassert på en litteraturfestival fra før, så gjorde du det plutselig nå. Det er trist, først og fremst fordi mye av programmet deres er spennende, provoserende, tilgjengelig og relevant for alle i Tromsø, selv om man ikke er kjent med dansk postmoderne urfolkspoesi om raseri.

Men ingen får lyst til å delta på det, om prisen er å overvære timelange programposter som åpenbart kun er laget for doktorgradsstipendiater i litteraturvitenskap.

Festivalen har nemlig også diskusjoner med forfattere om aktuelle tema, som uten problem bør kunne trekke smekkfulle hus. Å høre forfatterne Helga Flatland og Carsten Jensens tidvis sammenfallende syn på krig (eller «unge eventyrlystne menn som backpacker med automatpistoler» som Jensen kalte det) fra svært ulike litterære standpunkt, er Ordkalotten på sitt beste.

Man kunne også få med seg nordsvenske forfattere snakke om distriktets utenforskap, hvor det var enkelt å dra paralleller til mange av de politiske debattene som har herjet i Norge og Nord-Norge det siste året. Slik finner skjønnlitteraturen sin helt naturlige plass i samfunnsdebatten.

«Vi har ikke knekt koden helt for å nå ut til folk, men vi har sterk tro på innholdet vårt og temaene vi tar opp, som i år er raseri», sa styrenestlederen i festivalen til iTromsø sist helg.

At de sliter med å nå ut er bare symptomet på problemet. Har en festival et spennende nok program, vil folk strømme til, uavhengig av hvor mye omtale de har fått i forkant av festivalen.

Ordkalotten har alle muligheter til å bli en festival tromsøværinger kan ta et kollektivt eierskap til, om de tør å gjøre noen drastiske endringer. Litteratur er ikke forbeholdt en smal elite. Litteraturen er like tilgjengelig for alle, og den engasjerer, provoserer og underholder på tvers av alle barrierer som finnes.

Enten det er snakk om klasse, språk, alder eller etnisitet. Ordkalotten bør ikke ha noen mindre ambisjoner enn å være en forlengelse av nettopp disse verdiene. Akkurat nå oppleves det som det motsatte.

Med vel en halv million kroner i offentlig støtte til festivalen, har de sikkert råd til å fortsette på samme linje som de har gjort hittil, i motsetning til festivaler som ikke er sponset av Kulturrådet og andre offentlige institusjoner. Men det ville vært et tap for både Tromsøs kulturliv og litteraturinteressen i byen.

TIFF og Buktas suksessformel er at man som publikum blir oppfordret til å komme som lykkelige idioter. Ingen forventer at du har noen form for forkunnskap for å delta i festen, men de fleste går beriket derifra. Her har Ordkalotten mye å lære.

Alternativet er at de fortsetter å lage en festival som fortsetter å trekke samme smale målgruppe på et par hundre personer hvert eneste år, mens vi andre drikker øl under midnattssola i Telegrafbukta.