Alle med bil har opplevd det. En gravemaskin sperrer veien en har valgt uten at det er satt opp skilter eller annet som advarer mot akkurat denne veien. Inni maskinen sitter en vandal som river opp asfalten og ødelegger for all transport og bilkjøring, men det er ingenting å irritere seg over.

Nå for tiden er de nemlig overalt, virker det som. Mange har fokusert på at en by som vibrerer av økonomisk vekst må vise frem et stort antall byggekraner som rager himmelhøyt over byen. Det er feil. I stedet er det antallet gravemaskiner i fullt arbeid som forteller historien om økonomisk utvikling i et samfunn.

Få eller ingen kan bygge hus eller annet uten at det må graves et stort hull i bakken først. Vann, kloakk, strøm og vei må også frem til byggeplassen. Dette krever en person med høy kompetanse inni førerhuset på maskinen.

Disse typene som handterer maskiner med en kraft i kjeften som overstiger alt en kan forestille seg, lemper steiner på flere tonn som sukkerbiter rundt seg. De fyller lastebiler med overflødig og dårlig masse i et jafs, og fordeler riktige masser akkurat der de skal være.

De er en spesiell type mennesker, som ser ut til å være født med regnestykkene vekt ganger arm i ryggmargen og manøvrer det store monsteret sitt lekende lett gjennom blautmyr og over steinhauger på imponerende vis.

Slike maskiner veier ofte mer enn ti-tyve personbiler, og bråker noe helt jævlig mens de slurper i seg diesel. Likevel er kjeften så følsom og nøyaktig at en ikke tror det før en får se det. Ikke lenge før de beste ruller seg en røyk med kjeften på en femtentonner.

Glemmer aldri da vi bygde Fokuskvartalet i Tromsø. Først tygde maskinene i seg hele det gamle rådhuset med stålkjeftene sine. Skilte jern og betong-grus fra hverandre. Deretter grov og sprengte de seg helt ned til nivået under torghuken for å støpe fundamentene til det nye som skulle komme. En kunne nesten se småseien vake der nede i dypet hvor Aurora kino skulle komme med sal 1. Et fabelaktig skue.

Hvem er de, de som betjener disse kolossale monstrene? Ofte er de unge gutter som har brukt mye tid i oppveksten på dataspill hjemme på gutterommet. I dag styres de enorme kreftene i hydraulikkens oljeslanger av en liten joystick som operatøren sitter inne i det varme førerhuset og piller på. Sammen med dette har en ofte også en dataskjerm som forteller hvor, og hvor dypt en skal grave.

Dette er digital operatørkunnskap en skal ha en viss bakgrunn i for å bli skikkelig god på. Bare dataspill er godt nok for å få dette inn i fingrene så det sitter. Å lære faget i voksen alder krever nok mer øvelse. En kompis av undertegnede forsøkte engang å flytte en stein noen meter med en slik maskin, uten å lykkes.

Det er noe med gravemaskiner og gutter. Ikke dermed sagt at ikke jenter kan bli like gode, men når en snakker om store gravemaskiner er det likevel gutter som blir blankest i blikket. Alle gutter har egentlig drømt om å eie en slik. For den er et beist og et villdyr en selv kan bestemme over. Den gjør ti manns arbeid på et sekund med den store kjeften sin.

Alle som har gravd i jord og stein, om så bare i barnehagen, elsker slikt. Hvorfor har ingen lagd en tomt der menn som aldri blir mer enn gutter kan få prøve seg? Et reiselivsprodukt av første klasse.

Det pinligste en kan se i gravemaskinenes verden er disse små minigraverne som alle kan leie om en lover å holde seg på egen tomt. Da skal en gjerne grave inntil husveggen for å drenere grunnen fordi det siger vann inn i kjelleren. En tror en sparer noen kroner på det.

I stedet blir den lille lekemaskinen stående der i ukesvis mens tusenlappene renner ut til rørleggeren som må reparere den ødelagte vannledninga som en har gravd over.  La heller fagfolk ta jobben og rigg deg til med kaffe og se på eventyret. Kjøp en gressklipper i stedet, om det er bråket du er ute etter.

Jeg finner meg selv ofte stående ved et hull i bakken hvor de store gravemaskinene klaprer rundt på larveføttene sine. Gratis. Bedre underholdning i kulturbyen Tromsø skal en lete lenge etter. Det burde vært satt opp tribuner i stedet for varselsskilt ved slike byggegruver, og eierne kunne solgt billetter.

Derfor er det ingenting å irritere seg over når en må finne annen vei, fordi det står en stor jævel og bråker på en jordhaug i veien du hadde tenkt å kjøre. Finn heller frem hørselvernet, parker, og gå ut og nyt synet av ærlig arbeid. Gratis for deg, mens det skuffer inn penger til hele det samfunnet du også er en del av. God økonomi og fremtidshåp betyr mange gravemaskiner.

Det er kongene av Tromsø som arbeider for deg også. Nyt det, men ta det ikke for gitt.