Nå som vi har fått stortingsvalget på en armlengdes avstand, begynner det politiske Tromsø gradvis å vende blikket fram mot 2019. Et av de mest sentrale spørsmålene samtlige partier må ta stilling til, er hvem de vil ha som ordfører. Mest spennende ligger det an til å bli for Høyre

I Høyre peker flere og flere på Jens Johan Hjort som den mest aktuelle ordførerkandidaten til kommunevalget i 2019. Hjort avviser ikke ideen selv.

Han har verken villet avkrefte eller bekrefte at han ønsker gjenvalg, men han har unektelig begynt å bli mer synlig i Høyre lokalt den siste tiden. I innspurten av valgkampen kastet den tidligere ordføreren seg inn, og ble med Erna Solberg på valgkamp, da hun var i Tromsø på tampen av august.

Hjort har også plutselig blitt aktiv i avisspaltene og skrevet leserinnlegg til inntekt for Høyres politikk. Han deltok også på Høyres årsmøte for knappe to uker siden, hvor han viste seg fram for gamle venner.

Et svakt Ap gjør at alt ligger til rette for hans retur, slik at Hjort for andre gang kan bli Høyres frelser og frontfigur, som kaster sosialistene ut av Rådhuset.

Men Hjort har ikke bare brukt tiden på å posisjonere seg for retur i Tromsø Høyre.

Denne uka har Hjort deltatt i NOAS’ opprop mot regjeringen, som vil tvangsutsende mindreårige asylsøkere som er fylt 18 til Afghanistan. Hjort går knallhardt ut mot regjeringa, og særlig Sylvi Listhaug. Hjort mener sågar at hun ikke gjør jobben sin, som han skriver på sosiale medier.

Den tidligere Tromsø-ordføreren er konsekvent. Han tar nesten alltid de svakes parti, og har aldri vært redd for å gi sin stemme til dem som mangler den. Det står det respekt av.

Men prinsippene kommer ikke uten konsekvenser. Hjort går aktivt og høylytt, med jevne mellomrom, imot regjeringen og Høyres politikk. Det er heller ikke første gangen – denne uken.

På Facebook og Twitter har han har også delt og støttet et innlegg av sin nevø i Aftenposten. Innlegget konkluderer med at Siv Jensen bør gå av som følge av SSB-saken. Mener Hjort at finansministeren i regjeringen hans eget parti leder, bør gå av? Det er spørsmål det er greit å ha avklart i god tid før nominasjonen i Høyre til neste år.

Det er legitimt å ikke være enig med alt et politisk parti står for – faktisk er det høyst urovekkende med politikere som er det. Men det er svært spesielt å så høylytt kritisere sitt eget parti, så regelmessig som Hjort gjør. Den tidligere ordførerens udiskutable popularitet, og evnen til å trekke stemmer, er muligens så sterk at Erna og lokallaget likevel er villig til å se gjennom fingrene på hans litt frie og uforutsigbare rolle.

Dette er heller ikke nytt i lokalpolitikken. Herman Kristoffersen var også en løs kanon, som uten forvarsel kunne gå mot Arbeiderpartiets program, men hans sterke posisjon hos velgerne gjorde ham for populær til å bli degradert i eget parti. I Høyre må det kun være Hjort som kan drive på samme måte, uten å bli avskrevet som kandidat.

Og hvem skal egentlig Hjort kunne samarbeide med etter valget om han blir ordfører?

For knappe to år siden advarte han Høyre på det sterkeste mot å samarbeide med Frp på både lokalt og nasjonalt plan, med begrunnelsen «Det handler rett og slett om at deres politikk og verdisyn er for langt fra mitt eget.»

Også Erna Solberg har tidligere i sin karriere advart mot samarbeid med Frp, men Høyre har for lengst slått seg til ro med høyrepopulistene – selv om mange høyrepolitikere holder seg for nesa på snart femte året på rad.

For det er utenkelig at Høyre klarer å få flertall i verken Stortinget eller kommunestyret uten Frp med dagens politiske situasjon. Men vil Hjort her klare å gå på akkord med sine egne prinsipper? Det ville i så fall vært en ny tone fra den ellers svært prinsippfaste advokaten.

Jo lengre man kommer til høyre politisk, jo vanskeligere er det å ta de svakestes standpunkt. Det er også derfor Hjort ikke rent sjeldent blir beskrevet som en «lyseblå» politiker.

Samarbeidstale mellom kommunen og sametinget om å bevare samisk språk og kultur, synet på asyl og innvandring og tiggeforbud er bare noen av sakene hvor Hjort har gått imot Høyres landsmøte eller talt statsminister Erna Solberg midt imot. Å tale partilederen imot, har han gjort regelmessig i leserinnlegg og blogginnlegg i flere år.

Blant annet i saken da fotballspilleren Chucks ble tvangsutsendt av Norge, hvor skrev han flere offentlige og svært kritiske brev til statsministeren.

Det virker som Hjort enten ikke forstår partipolitiske spilleregler – eller at han forstår dem, men ikke aksepterer dem.

Selv om Hjort kan bli Tromsø Høyres frelser i 2019, kan den ustyrlige friskusen i nord bli et problem for Erna når hun skal gjennomføre upopulær politikk, eller hvor de svake blir lidende.

Problemstillingen rundt Hjorts vaklende partilojalitet er ikke bare noe Høyres nominasjonskomité må ta stilling til neste år. For hva får egentlig velgerne i Tromsø om Hjort blir Høyres toppkandidat?

Får man ren Høyre-politikk, eller får man mer av Jens Johan Hjorts moralske ryggmargsrefleks?

Det bør velgerne få vite. For de to lar seg ikke kombinere.