Debatt

«Men hvor skal man ellers ha rom for en kritisk samtale om litteratur, om ikke på litteraturfestival?»

«Hør nå her: Vi elsker også rock, øl og sjømat. Men Ordkalotten er en litteraturfestival. Kan man uten videre sammenligne publikumstallet vårt med folkefester som TIFF og Bukta?» skriver Ingvild Holvik i dette debattinnlegget.

Foto: Inga Helene Juul

meninger

iTromsøs journalist Martin Lægland har vært på Ordkalotten Tromsø internasjonale litteraturfestival i helgen.

Han har overveldende mye godt å si om programmet, og viser blant annet til samtalene med Helga Flatland og Carsten Jensen og deres tidvis sammenfallende syn på unge menn i krig som Ordkalotten på sitt beste.

Vi syns det er ekstra kjekt at han hadde sansen for samtalen mellom våre tre nordsvenske gjester Ida Linde, Johan Jönson, Mats Jonsson og Klassekampen-journalist Astrid Hygen Meyer, og konkluderer: «Slik finner skjønnlitteraturen sin helt naturlige plass i samfunnsdebatten»!

LES MARTINS KOMMENTAR HER: «Ordkalotten – ekspander eller dø»

Litt overraskende er det da at han i et tre dagers program spekket med interessante samtaler og opplesninger, som har tent, engasjert og underholdt publikum, velger å vinkle kommentaren sin mot to programposter som han opplevde som kjedelig og krevende.

Dette er for ham bevis på at Ordkalotten fortsatt er utilgjengelig for folk flest, i tråd med seiglivede myter. I tillegg antyder han et stykke på vei at dette er en linje Ordkalotten ønsker.

Med «vel en halv million kroner i offentlig støtte har de sikkert råd til å fortsette på samme måte som de har gjort hittil», skriver han, og kaller publikumstallet «sjokkerende lavt», sammenlignet med TIFF og byens musikkfestivaler.

Hør nå her: Vi elsker også rock, øl og sjømat. Men Ordkalotten er en litteraturfestival. Kan man uten videre sammenligne publikumstallet vårt med folkefester som TIFF og Bukta?

Litteratur er et eget uttrykk. Skjønnlitteraturen legger opp til en annen og grundigere samtale enn det den kjappe medievirkeligheten tillater. Sånn sett har vi en samfunnsoppgave som ligger til grunn for den offentlige støtten vi mottar.

Det er også en oppgave som forutsetter en viss tillit til publikum. En tillit vi er avhengig av går begge veier.

Et av Læglands poenger er at film- og musikkfestivaler ikke krever forkunnskaper. Noen ganger er det likevel en fordel å vite hva man går til. De fleste har vel en gang måttet forlate en filmvisning på TIFF på grunn av uinnfridde forventninger.

Eller stått over en konsert på Bukta for å drikke øl og fjase. Hvor god programmering er det å prøve å lage en festival der alle liker alt? På litteraturfestival forventes det heller ikke at man skal lide seg gjennom de delene av programmet som ikke treffer.

Det er for all del lov å gå ut og trekke frisk luft, ta seg en øl, prate skit mellom opplevelsene.

Vi har ikke råd til å drive uten publikumsoppslutning, og ønsker det heller ikke. «Har en festival et spennende nok program, vil folk strømme til» skriver Lægland. Alle som jobber i kulturfeltet, vet at det ikke er så enkelt.

En budsjettpost vi gjerne skulle hatt mer penger til, er markedsføring. Bildet er likevel ikke så svart som det Lægland tegner, siden han ser bort ifra et vellykket samisk arrangement på Skansen, et fulltegnet skrivekurs med venteliste og fulle hus på biblioteket på dagtid, både på voksenarrangementer og et rekordpopulært barne- og ungdomsprogram.

Vi er kjempestolt over hva vi får ut av vårt beskjedne budsjett og én ansatt i 50 % stilling.

Det kan selvsagt rettes kritisk søkelys mot program, timing, sammensetning osv. Si at noe er for spesielt interesserte og hadde passet bedre tidligere på kvelden, mens et panel burde vært annerledes sammensatt.

Men hvor skal man ellers ha rom for en kritisk (ja til og med teoretisk) samtale om litteratur, om ikke på litteraturfestival?

Ordkalotten setter enormt pris på at iTromsø viser interesse for festivalen vår og prioriterte å sende en journalist til å dekke den. Men skal vi utvikle festivalen trenger vi en kritikk som vil mer enn å slå poenger på klisjeene om at litteraturmiljøet ikke er interessert i å nå ut til publikum.

Ordkalotten ønsker et større publikum. Vi ønsker å være en festival som kommuniserer både med den samfunnsengasjerte, den generelt litteraturinteresserte og den som er spesielt interessert i litteraturen som kunstuttrykk.

Vi etterlyser en journalistikk som vil delta i og legge til rette for den samtalen.