Men ikke bare Tromsøbrua. Også Ishavskatedralen, universitetet, parkeringstunnelen, flyplassen og Fjellheisen. Også Domkirka og til og med byen selv. Det er de ville idéer som virket urealistisk, unødvendig, for kostbar og for langt nord da de ble lansert.

By så langt nord?

Flyplass i lille Tromsø?

Universitet nord for Polarsirkelen?

Kirke så langt nord, så nær hedningene?

Bru over sundet, i hele to felt (ett felt og møteplass er da evig nok)?

De ble sikkert ledd av, de som ville bygge de første husene på Tønsnes i steinalderen. Kanskje finnes det bortglemte helleristninger som i virkeligheten var underskriftkampanje mot slike monsterbygg i fjæra.

Oslo har Rådhuset og T-banen. Stavanger har motorveien. Bergen har Bybanen. Bodø skal flytte flyplassen noen meter. Men ingen steder er byens utvikling så tett knyttet sammen til realiseringen av umulige og vågale ideer som i Tromsø.

De fleste store øyeblikkene i byens historie er åpningen av noe som ble møtt med stor motstand både sørfra og fra byens «surpomperati». Også ting som ikke ble noe av, som jernbane, OL og et 20 etasjers hotell formet som en hammer, tilhører listen.

Hva er den neste Tromsøbrua, det neste universitetet? Er det innføring av bompenger? Det skulle passe inn i mønsteret, siden det har møtt stor motstand. Men det er ikke noen av enkeltprosjektene som provoserer fordi de er vågale.

Ingen lar seg imponere eller provosere av en ny Kvaløyforbindelse. Bompenger er kontroversielt fordi det vil begrense borgernes bevegelsfrihet og i verste fall gi ekstrautgift på nesten en månedslønn.

Ånden fra Tromsøbrua, visjonen om det umulige prosjektet (husk at Tromsøbrua var en av de første bruene av sitt slag i Norge) står i sterk kontrast til hvordan bompengesaken gjerne omtales av politikere, enten de er for eller imot: «Vi skal løse trafikkmessige utfordringer».

Ikke akkurat en månelanding. Det finnes ingen gode beskrivelser av prosjektene, med unntak av noen klønete tegninger av rundkjøringer og tunnelinnslag fra Vegvesnet og skriftlige beskrivelser som «sykkelveg med fortau».

Det mangler visjoner om hvordan prosjektene er en del av byutviklingen. Selv Tenk Tromsø skriver nesten utelukkende om trafikkavvikling, og ikke hvilke muligheter dette gir for byen. Det er fortsatt lettere å se for seg bomstasjonene, som de landeveisrøverne de er, enn alt det fine vi skal få. Nå er bompenger vedtatt, og jeg savner hallelujastemningen.

Det vi skal få, er nemlig ikke nye veier og tunneler som skal «løse trafikkutfordringer», selv om man kan få inntrykk av det. Vi får en mulighet til å forme hele byen på en ny måte. Det største sammenhengende nye byggeomådet på flatmark er sletta på Kvaløysletta, som ikke har endret seg på 50 år. Ny forbindelse til Selnes gjør at dette kan bygges ut.

Når Tverrforbindelsen går i tunnel, er ikke dette en gave til bilistene (selv om tungtransport vil slippe den sterke stigninga). Tunnelen frigjør dagens Erling Kjelsdens veg, som på grunn av trafikken i dag båndlegger store mengder areal langs veien. Dette er et av byens mest sentrale områder, plassert mellom Breivika og Langnes, og kan brukes til det vi ønsker.

Men hva ønsker vi? Park, bygate med boliger, metrobusstrase? Metrobusslinja, som skal gå langs Stakkevollveien og Strandveien, gjør det mulig med bilfri hverdag for langt flere enn i dag. Og pengene man sparer på ikke å ha bil, kan man bruke på ferie. Eller ny pels. Det er grunn til begeistring.

Vi trenger en stormannsgalskaps-dugnad. Vi trenger en kollektiv bevissthet om hva Tromsø skal bli om 20 år, og hvordan de mange milliardene skal brukes til noe mer enn å dempe køer i rushtrafikken. Det handler om hvor vi skal bo, jobbe og bruke fritiden.

Vi skal legge grunnlaget for fremtidens by i dag, og da synes jeg man kan koste på seg et smil og noen forventninger. Det må til dersom bompengemotstanderne i fremtiden skal fremstå som like tilbakeskuende som brumotstanderne på 1950-tallet virker på oss i dag.