Oppblomstringen av partier på denne siden av politikken er tydelig i Europa for tiden. Alternativ für Deutschland er bare det siste. Fra før visste vi at både Østerrike, Belgia, Nederland og Ungarn har – og har hatt – sine partier som har skreket seg hese over, særlig muslimsk innvandring, til verdensdelen.

I 2017 mente mer enn halvparten Europas befolkning at muslimsk innvandring til landene deres burde stoppe helt opp. Bli forbudt, med andre ord.

I lille Norge står det ikke så mye bedre til. Her har Sylvi Listhaug og Frp hatt gode dager med solid folkelig støtte for sine bestrebelser i å redusere mottak av innvandrere og flyktninger i flere år nå. Hovedfokus har vært islam, selv om de benekter det intenst. Nå sist de såkalte oktoberbarna fra Afghanistan.

Det står nok ikke så veldig mye bedre til på den venstresiden, hvor tausheten er til å ta og føle på. Arbeiderpartiet er splittet, og mange sosialister har glemt hva internasjonal solidaritet er for noe.

Alle land i verdensdelen vår har nå fått sine partier og bevegelser som øser av denne «honningkrukka» av motstand mot innvandring. Det kan sikre solide stemmetall i valg, og hyllest i den gørra som tyter ut av kommentarfeltene i media.

Det som har skremt vettet av ellers gode folk er at det kom en million innvandrere til Europa i 2016, og at mange av disse hadde bakgrunn fra land hvor islam er en dominerende religion.

Bak det hele lurer terrortrusselen. Vi har sett episoder i Vest-Europa som har sendt sjokkbølger gjennom velgermassene.

Noen av oss blir bare kvalm av denne grenseløse motstanden mot innvandring. Ikke for at vi skal være så prektige, men det er noe som ikke stemmer helt i regnestykkene deres.

En million til Europa i løpet av et helt år er egentlig et lavt tall, til tross for at media har pøst skrekkscenarioer over oss i månedsvis. Ikke måte på hvor farlig dette var. Det hørtes ut som om en armada av gærninger var på vei mot nabolaget ditt, og kom til å ta over Nav og folketrygden i morgen den dag.

Hva er så denne millionen av mennesker som søker kjøttgrytene i det velstående Europa? Og hva er dette Europa som for tiden mønstrer slike sterke motforestillinger mot det?

De som kommer hit søker arbeid fremfor noe. Yrkesdeltakelsen til de nyankomne ligger allerede nesten på høyde med det såkalt etniske nordmenn presterer, rundt 60 prosent (tall fra SSB). Dette til tross for at mange registrerte innvandrere nettopp har kommet hit. De fleste som kommer vil til Europa for å arbeide og for å få et bedre liv.

De har også internett i Afrika og Asia, så alle kan se på smarttelefonen sin hvordan vi har det her. Slikt skaper reiselyst. I tillegg må noen stikke av hjemmefra fordi noen prøver å drepe dem.

Hva så med Europa? I Europa er den fødselsraten som bestemmer folketallsutviklingen på fattige 1,58 prosent. Verdensdelen vi bor i er altså i ferd med å avfolkes over tid. Det skjer når raten faller under prosent. Til tross for dette bor det rundt 500 millioner mennesker her. Vi trenger sårt påfyll av mennesker for å opprettholde velferdsstatene våre. I motsatt fall er det snakk om nedtrapping av de godene vi har vent oss til.

En million tilreisende er bare to promille av Europas befolkning. Tro det eller ei. Om vi hadde delt på strømmen av reisende til verdensdelen vår, hadde dette nesten ikke blitt sett i de folkemassene som bor her fra før. Europa ville fortsatt hatt nedgang i folketallet, selv med dette tilskuddet.

Hva så om vi virkelig hadde delt denne utfordringen mellom de europeiske statene, og lille Norge hadde tatt sin del? Hjulpet Italia og Hellas en smule?

To promille spredd utover landet vårt, ville ha gitt Tromsø æren av å huse bare 150 mennesker i 2016. Er det mye i en by som har en årlig folketallsutvikling på mellom 1.000 og 1.500 mennesker? Svaret på det er at dette er det minste vi kan gjøre. For oss selv. For Europa og for opprettholdelse av velferdsstaten vår.

I lille Tromsø trenger vi alltid nye mennesker. Det inspirerer oss. Det betyr ikke at vi skal la være å drive integrering. Vi skal ha språkopplæring, og vi skal legge til rette så godt vi bare kan. Alle som kan skal arbeide, og folk må lære seg å snakke språket vårt når de skal være her.

Hva så med religionen deres? Mange nordmenn har kjempet i en årrekke for at vi skal være en sekulær stat (uten en statsreligion). Vi er ikke helt der ennå, da kommunen fortsatt må bygge kirker og kongen fortsatt er kirkens overhode. En slik stat er imidlertid forutsetningen for full frihet til religionsutøvelse.

Men vi er kommet langt, ettersom grunnloven allerede er endret på dette punktet. Hos oss kan alle lære både religions- og ytringsfrihet, men det spiller for så vidt ingen rolle. Her i landet blir de utsatt for det uansett.

Det er derfor det fremstår som ytterst reaksjonært å stenge seg inne som sitt eget lille «Kuwait» med oljeformuen vår. Det er noe som ikke bare slår oss selv på kjeften når vi prøver å fremstå som globale internasjonalister, men det svekker selv vår egen velferdsmessige fremtid i verdensdelen vår.