Når Finnmark og Troms skal bli ett, må vi erkjenne at alt ikke kan fortsette som før. Store og handlekraftige fylker vokser fram sør for oss, og vi må bygge smarte samarbeidsstrukturer for å kunne møte den utfordringen. Med større ansvar for å styre vår egen fremtid vil den største utfordringen være rekruttering av arbeidskraft og kompetanse, i sterk konkurranse med de andre regionene i Norge.

Det er ingen liten oppgave å være samfunnsutvikler for Norges største fylke. Forutsetningen for å kunne løse denne oppgaven er at fylkeskommunen samhandler tett med alle de viktige institusjonene som bidrar til utvikling, som universitetsmiljøene, forskningsmiljøene og næringslivet.

I Troms har vi gjennom mange tiår lagt vekt på samhandling med kompetansemiljøene for å få utvikling i hele fylket. Denne visjonen tar vi selvfølgelig med oss når vi skal skape et nytt fylke. Samhandling med de viktige miljøene vi har må brukes til å utvikle alle delene av det nye fylket, og vi må også spille på de miljøene som har regionale fortrinn.

Da handler sammenslåingen ikke om å velge mellom dagens to administrasjonssteder – det handler ikke om enten Vadsø eller Tromsø. Det handler om å samhandle med alle kompetansemiljøene og næringslivet for å kunne utvikle hele regionen sammen. Det er en felles forståelse at byene spiller en avgjørende rolle for å kunne utvikle regionen. Det må vi utnytte godt. Byene skal være en sentral drivkraft for utvikling i sine områder.

Tromsø med sine sterke miljøer er i denne sammenheng den største ressursen for den nye regionen. I Tromsø fins det miljøer i verdensklasse. Tett samhandling med Universitetet, Framsenteret og andre forskningsmiljøer er en stor styrke i utviklingen av hele det nye fylket.

Bilde:

På bakgrunn av dette er det fra vårt ståsted helt naturlig at Tromsø må være postadresse for hovedadministrasjonen. 85 prosent av innbyggerne i det nye fylket har kortere reisevei til Tromsø enn til Vadsø. Det nye fylket har grovt sett 1/3 av befolkningen nord for Tromsøregionen, 1/3 i Tromsøregionen, og 1/3 i Sør-Troms. At en stor andel av befolkningen har bosted sør for Tromsøregionen kommer man ikke unna. Alt vi har av kommunikasjoner, det være seg hurtigbåt eller fly, har logistikk inn mot Tromsø. Tromsø er ingen trussel, men en styrke som vi er helt avhengig av på veien inn i framtida.

Med dette som utgangspunkt har vi gått inn i forhandlingene med Finnmark med det premisset at administrasjonsstedene vi har i dag skal bestå. Ansatte både i Harstad, på Finnsnes, i Tromsø og i Vadsø skal få garantier for at de skal kunne fortsette å ha sitt nåværende arbeidssted. Vi er også opptatt av å bygge på eksisterende kompetanse og fagmiljø i Vadsø, men vi er også opptatt av resten av Øst-Finnmark, hele Finnmark, hele Troms og det som burde oppta oss alle; nemlig hele det nye fylket. Vi må finne en arbeidsmetodikk som sørger for at vi ikke bruker mesteparten av arbeidsdagen vår på å reise mellom byene.

Vi har stor tro på at vi kan skape noe som tar hele det nye fylket i bruk, som sikrer utvikling i både by og distrikt. Samfunnsutvikling skal komme alle til gode, og ved godt samarbeid med næringsliv, frivillighet, kompetansemiljøer og sterke institusjoner har vi på flere områder lykkes i Troms. Det skulle bare mangle at vi ikke tilnærmer oss mulighetene som ligger i et nytt fylke på samme måte, og som sikret et bedre tjenestetilbud for de over 240 000 innbyggerne i Troms og Finnmark. Den nye politiske og administrative ledelsen må selvfølgelig arbeide etter en slik tilnærming.

Bruken av begrepet «hovedstad» og frykten for at det er noen som skal bli slukt er helt meningsløs. Vår nye organisasjon må skrus sammen på en måte som sørger for nær kontakt med innbyggere, næringsliv og kompetansemiljøer i hele regionen. En fremtidsrettet modell må være distribuert. Men vi kan ikke gå på akkord med vårt aller viktigste mål – nemlig å utvikle hele regionen.

Fylkesrådsleder Willy Ørnebakk.