Skviset midt mellom Sverige og Russland har de fått mye juling opp gjennom, men de har sannelig også delt ut noen kilevinker og skjenket verden mye gull.

De har et kors i flagget, men har egentlig ingenting med Norden å gjøre. De snakker helt annerledes, de oppfører seg annerledes og de er helt annerledes enn resten av det nordiske fellesskapet. Og jeg digger dem.

Det er noe med finske idrettshelter jeg ikke kan redegjøre intellektuelt for. Uansett hvor norsk jeg er, og uansett hvor mye jeg holder med nordmenn i idrett, klarte jeg aldri å la være å glede meg over gåten Matti Nykänens prestasjoner i hoppbakken.

I minnene mine knuste han alle sammen, hele tiden, hver gang. En skihoppens Maradona, som – til tross for en haug begrensninger – var så forbanna mye bedre enn alle de andre til akkurat det han var satt til, nemlig å se angsten i hvitøyet og hoppe dritlangt på ski.

Når han satt der øverst, som sistemann ut i andre omgang, visste man bare at han ville vinne. Og jeg elsket det. En liten sjekk av bindingene, så satte han tilsynelatende helt rolig utfor. Da han nærmet seg sletta, slapp han seg bare ned. Med V-stil hadde han hoppet forbi sletta og ut av hele fuckings stadionet.

Det ble etter hvert ganske trist med Matti. Han gjorde mye dumt og havnet i masse trøbbel, alt foran ett eller flere kamera, og med påfølgende skandaleoppslag. Akkurat som Maradona.

Og selv om det har kommet mange andre etter ham som har hoppet både lengre og penere, har de aldri vært suveren slik Matti var det. De anorektiske spirrevippene som flakser i vektløs tilstand i dag er bare pingler målt opp mot den finske legenden med det barnslige ansiktet. Han er den største, og han vil alltid være den største.

Juha Mieto var skiløper i en tid da det å gå på ski var noe seige, barske menn med skjegg gjorde. Selv svenskene hadde en tøff skiløper som var seig, barsk og hadde skjegg, før Gunde Svan kom og kødda det til for dem. Men det var uansett ingen som var tøffere enn Juha Mieto. Han så ut som en kjempe fra Game of Thrones, hugde ved med bare hendene og trente i bar overkropp – hele vinteren.

Det formelig røk av kroppen hans mens hans stampet rundt i skogen på skiene sine. Vinteren var redd Juha Mieto. Alle var redd Juha Mieto. Om «Game of Thrones» hadde blitt spilt inn i 1982, ville det ikke blitt sagt et alvorstynget «The winter is coming!» hele tiden. I stedet hadde man hvisket et dritnervøst «Juha Mieto is coming!».

Jeg vet ikke egentlig ikke hvorfor han ble en helt for meg. Var det for at han var finsk? At han tapte OL-gullet – mot en svenske, med en skarve jævla hundredel! – i sin aller beste sesong (1980), da han vant verdenscupen sammenlagt? Mulig det.

Likte jo Oddvar Brå og gutta våre også, men Juha Mieto var bestandig tøffest. «Men han vant jo ingen individuelle OL-gull!», er omkvedet som alltid blir spyttet respektløst ut i rommet når det kommer til Mieto. Gjerne med tilgjort babystemme. Og særlig fra svensker. Vel, det driter jeg i. Lemmy er ikke innlemmet i Rock’n’roll Hall of Fame heller.

Sami Hyypiä kom til Liverpool FC og ble elsket av fansen og fryktet av motstanderne. Alltid god. Aldri dårlig. En av mine aller største idrettshelter gjennom alle tider. Den blonde kjempen ble snart kaptein for klubben, men mistet kjapt kapteinsbindet til Steven Gerrard.

Hyypiä var en sann gentleman, og en det må ha vært vanskelig å hate, selv for fans av erkerivaler og motstandere. Ble han dømt frispark mot, pleide han ofte å se på dommeren, smile skjelmsk og la føtter og hode tale i stedet, som gjerne var i neste takling, som da var dobbelt så hard. Hyypiä hadde hår på tennene.

Det han manglet av fart kompenserte han med en sjuk timing, og en enorm duellstyrke og spilleforståelse. Med det finske hangarskipet i bakre rekker, kunne man lett gå ut i krigen. Sami passet på. Og han stanget inn masse mål, til midtstopper å være.

10 år ble han i klubben (1999-2009), spilte 464 kamper og scoret 35 mål. Han spilte deretter to sesonger i tysk Bundesliga, der han fortsatte å briljere. Han lot heller aldri landslaget i stikken, der han ble stående med 105 kamper, for et lag som aldri spilte i et sluttspill. Det er vanvittig.

Etter hans siste kamp for Liverpool på Anfield, ble han båret på gullstol bort til fansen på The Kop. De hadde laget flere bannere til hans ære. Da de begynte å synge sangen hans, brast den harde kjempen i gråt. Det ble for mye for ham. Han forsøkte å skjule det med å holde drakten over øynene, men klarte det ikke. Det ble for ladd for ham, hele situasjonen.

Tror jeg har sett dette klippet 100 ganger. Og jeg blir på gråten hver gang. Jeg blir på gråten bare av å skrive om det. Store, sterke, finske, stilige og – skulle det vise seg – sentimentale Sami Hyypiä. For en idrettsmann og helt.

Rare, herlige Finland. For en gjeng med bøller dere har fostret opp. Fra Simo Häyhä (google ham og bli rystet), Jari Litmanen, Lille My, Kimi Räikkönen, Koskenkorva og Sibelius, til Arto Paasilinna, den alltid staute og übercoole Mika Koppinen, og misantropiske og dritmorsomme Aki og Mika Kaurismäki.

Jeg har i det hele tatt alltid hatt et bløtt hjerte for finsk film; disse langsomme, trege og kølmørke filmene, der skuespillerne så å si aldri ser i kameraet eller på hverandre, men heller banner lavmælt, vifter med kniv og utøver iskald sex uten lidenskap, gjerne i ei badstu med temperaturer godt over kokepunktet, og til tonene av sørgmodig tango.

Hvem ikke husker ikke gærningen i «Jerntiden», som sprettet opp en elg i skogen, røsket ut innvollene og la seg og sov inni magen, bare for ikke å fryse ihjel? Hvis du ikke husker det, har du ikke sett det. Eventuelt har du fortrengt det, og det er jo også lett å forstå.

Og det er viktig ikke å glemme Hanoi Rocks; bandet som var en milliard ganger tøffere enn alle de samtidige puddertissene og jålebukkene fra California.

For rock kan de også, finnene. Loose Bar i Helsinki er verdens beste rockbar å være på hver gang du er der. Og landet skjenket oss det fjonge, hardtslående bandet Sweatmaster, som burde blitt mye større enn de ble, mens trioen med det snåle navnet 22 Pistepirkko erobret festivalscener over hele Europa og ble yndlinger i musikkpressen.

Og de har det mest underkjente rock’n’roll-bandet fra Norden noensinne: The Flaming Sideburns. Det burde vært skrevet tunge bøker bare om konsertene deres. De tre første skivene er sanseløst tøffe og høres ut som om The Rolling Stones og Roky Erickson har inventarfest hos de slemme naboene til The Sonics. Jeg elsker The Flaming Sideburns.

Og la ingen tro at jeg har glemt Nokia, som var min foretrukne mobil helt til de jævla smarttelefonene kom og ødela all moroa. Savner fortsatt å wappe på nettet og trykke på knotter. Nokia, mobilens vinyl!

Finland, altså. Hadde vi kunnet vekke Stalin til live, skulle jeg spurt han om han husker hva som skjedde mellom 30. november 1939 og 13. mars 1940, og han ville dødd på nytt. Av skrekk. På grunn av Finland. Og før han hadde segnet om døende av skrekk, ville han stammet frem et stotrende og skjelvende «Simo Häyhä», soldaten med tilnavnet «White Death».

Den stillfarne bonden og elgjegeren vervet seg frivillig til den finske hæren da Vinterkrigen brøt ut og ble satt til å være snikskytter. Simo kledde seg i helhvitt, hadde et hvitt tøystykke foran ansiktet og fylte kjeften med snø for ikke å lage frostrøyk, så han ikke skulle bli oppdaget.

Han brukte heller ikke kikkertsikte, fordi han ville unngå gjenskinn fra sola, og så ålet han seg rundt i kulda, som på det verste var under 40 minus. Med snø i kjeften. Han ble selv skutt av en russisk soldat og fikk halve hodet sitt blåst bort.

Men hardhausen overlevde og døde ikke før i 2002, 98 år gammel. Simo Häyhä skjøt og drepte 705 russiske soldater, over en periode på cirka 1 måned. Stalin var personlig krakilsk og livredd.

I dag er det nøyaktig 100 år siden de rev seg løs fra Russland og ble selvstendig. Det er det verdt å skåle for. Så gratulerer med dagen, kjære naboer, og tilgi meg for de helter og heltinner jeg her har glemt.

Husk for all del: IKKE feir med måte. Men det vet dere jo.

Og selv om jeg blir litt redd av å tanken på at dere skulle fått verdensherredømme, er jeg ikke kjipere enn at jeg legger ved The Flaming Sideburns og deres «World Domination». I dag fortjener dere det.

Hyvää Syntymäpäivää!