I forrige uke beklaget politimesteren i Nordland at politiet ikke hadde håndtert overgrepspåstandene i bygda på en bedre måte. Politiet har den siste tiden etterforsket 151 overgrepssaker.

Hvorfor blir det så vanskelig for oss når det er akkurat samene som har begått overgrep i Tysfjord, spør skribent Anki Gerhardsen i en kommentar i Aftenposten.

Sannheten er at pressen ikke har tradisjon for å granske mennesker eller grupper som de definerer som offer”, svarer hun selv.

Sannheten er også – mener vi – at mange medier ikke har tradisjon for å vise interesse for sammensatte minoritetsspørsmål. Det later til å råde en misforståelse om at en norsk avisredaksjon med sine journalister rykket ut til Tysfjord.

La oss innledningsvis

ta oss norske pressefolk i møte med minoriteter i forsvar. Kanskje kan journalister oppleve tillitsproblemer i kontakt med samiske kilder, spesielt når saken kan føre til stereotypisering.

Kenneth Hætta

Fornorskningspolitikken fra 1851 til 1980-tallet satte dype spor, og dette bidrar fremdeles til at mange samer mangler tillit til det offentlige. Kvinner i samiske samfunn tør ikke fortelle om vold, skriver likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm i en kronikk.

Samiske forskere har likevel avdekket høyere forekomst av emosjonell, fysisk og seksuell vold mot samiske kvinner, sammenlignet med den øvrige befolkningen.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) viser i en rapport fra 2017 at politiet og hjelpeapparatet ikke har tilstrekkelig kompetanse innen samisk språk og kultur. Hva med mediene?

Vi startet arbeidet med å kartlegge seksuelle overgrep mot barn i Tysfjord for tre år siden. Høsten 2014 tok vi to – begge erfarne journalister – et masteremne i undersøkende journalistikk i Volda.

En av oss mente det kunne finnes en viktig dokumentar i Tysfjord, selv etter at foreldre hadde skrevet brev til statsministeren om et overgrepsproblem for mange år siden.

De mente Norge hadde vendt det døve øret til. Stemte det? Snart fikk vi et klart inntrykk av at seksuelle overgrep mot barn ble dysset ned og tiet om i Tysfjord-samfunnet. Reportasjereiser fulgte for en ikke-samisk journalist og en samisk journalist.

Forventning og skepsis

møtte oss. Vi ble advart mot at vi sto i fare for å sette merkelapp på den lille samiske bygda, og stemple hele den samiske kulturen som en overgrepskultur.

Harald Amdal

Det ga et forklaringsbehov, spesielt for den av oss med samisk kulturbakgrunn. Forklaringen var enkel:

Om ikke minoritetsjournalister skal kunne rapportere om det vanskelige i minoritetssamfunn, kan ingen gjøre det. Vellykket, kritisk undersøkende journalistikk får positive konsekvenser både for enkeltmennesker og grupper.

Politianmeldelser og avsagte dommer i Ofoten tingrett tilsa oss ikke at Tysfjord hadde et overgrepsproblem. Å skape tillit slik at kilder ville velge å fortelle om sitt livs verste erindringer ble vår utfordring.

Reporterlaget var flerkulturelt. Det var en fordel, muligens også da vi skulle kontakte et større norsk medie – da var det kanskje “lov” å ta den problematiske saken.

Journalistiske konvensjoner kan “låse” minoritetene i trange kategorier definert av majoritetssamfunnet. Til slutt hadde vi på papiret et omfattende materiale, blant annet intervjuer med en rekke personer som kunne berette om det som hadde rammet dem selv som barn, og om andre. Derfor ble det en VG-sak

Dette – i tillegg til vår kjennskap til flere titall andre konkrete personer som også skal ha blitt utsatt for overgrep som barn, og en metoderapport – tilbydde vi VGs nyhetsledelse i Oslo.

Minoritetsjournalistikk må komme til uttrykk også i de flatene som har størst distribusjonskraft blant majoriteten. Dersom man bare opererer i et eget ekkokammer, utnyttes ikke pressen som institusjon i et demokratisk samfunn.

I mai i år fikk vi vite at Tysfjord-saken vant pris under Årets mediepriser i Bergen. I begrunnelsen heter det: “Avsløringene om forsømmelser fra et helt samfunn gjennom generasjoner treffer oss rett i hjertet. Dette er stødig etisk journalistisk håndverk, som går rett i kjernen av samfunnsoppdraget. Her gjør VG akkurat det et mediehus skal gjøre”.

Fra et medieperspektiv er Tysfjord-saken et eksempel på hvordan medier kan fortelle om minoriteters rettssikkerhet og menneskerettigheter ved hjelp av uavhengige dokumentarister med ulik kulturbakgrunn.

Vi er redd for at det er flere Tysfjord-saker der ute. Om mediet selv ikke har ressurser, må stemmene fortsatt løftes fram.

Gijtto gájkajda gudi li bihkusit ássjestisás subtsastam. Takk til alle dere som har fortalt.

Dette innlegget sto først på trykk i Dagens Næringsliv, artikkelforfatterne har videresendt det til iTromsø.