Vi vil understreke at det ikke er vindkraftverket som er tema i denne saken, kun endring av adkomstvei.

Historisk ble Kvitfjellet vindkraftverk godkjent i 2002 med adkomst fra Buvika. Da det ble søkt om konsesjon til Raudfjell vindkraftverk, var ett av hovedargumentene at felles vei fra Buvika ville gjøre tiltaket lønnsomt.

Dette er en sak som har pågått i snart 20 år. I alle disse år har det alltid vært snakk om adkomst fra Buvika, sist i MTA-plan godkjent av NVE så sent som 31.5.2016.

Først i mars 2017 kom utbygger, via et møte, med spørsmål til beboere i Kattfjord om hva man mente om å kunne ha adkomstveg fra Sørfjord i Kattfjord. Argumentene mot dette var sterke og enstemmige. Dette tok advokaten med seg til tiltakshaver.

I de folkemøter som har vært arrangert av tiltakshaver høsten 2017, burde det overhodet ikke være tvil om den sterke lokale motstanden som eksisterer mot endret adkomstveg.

Alle 28 høringsuttalelser som er sendt NVE er imot endring av adkomstveien, – inkludert fra et enstemmig kommunestyre og Fylkesmannen. Det er egentlig merkelig at NVE overser og overkjører all lokal motstand, også fra den politiske ledelsen i kommunen. Tiltakshaver bør i hvert fall ikke være i tvil om den lokale holdningen.

At de som nå har overtatt eierskapet til Norsk Miljøkraft er overrasket over den lokale motstanden undrer vi oss over. Har de hatt så dårlig kommunikasjon med sine «utsendte medarbeidere» på disse lokale møter at de ikke har forstått budskapet, eller vil de bare ikke høre?

Når vi som en lokalbefolkning hører fra tiltakshaver at «dette venner en seg fort til», kjennes det som et overtramp og undervurdering av enkeltmennesker.

For mange kan vel denne motstanden fra lokalsamfunnet virke unødvendig. I kortversjon kan vi si;

• Det faller på sin egen urimelighet at en endring av adkomstveg vil være mer miljøvennlig. Forskjell i avstand vises tydelig på kartet. Transport med både biler og båter vil bli mye lengre, og i tillegg kommer inngrep i naturen. For ikke å snakke om miljøskaden på oss som lever her.

• I anleggsperioden, som vil vare i cirka 2 år, vil flere tusen lastebiler kjøre gjennom bygda vår på dårlige og smale veier, og sneie forbi skole og barnehage.

• Det vil være enorme spesialtransporter med vindmøller som fører til stengt fylkesvei og dertil redusert fremkommelighet blant annet for innbyggere på strekningen fra Nordfjorden til Sommarøy og som pendler langs denne veien.

• Sørfjorddalen vil for alltid være ødelagt som en naturlig og stille dal, hvor ungene nå kan leke og utfolde seg.

• Den nåværende grusveien som går opp der (og som riktig nok skulle vært fjernet), vil måtte bygges ut til dobbel bredde og med en så stor trafikk sier det seg selv at området er ødelagt.

• Dette er ikke midlertidig. Vegen kommer til å bli brukt til adkomstveg til industriområdet i hele anleggets levetid.

• Om cirka 20–25 år må vindmøllene skiftes ut. Da skal alt ned igjen og ny transport opp igjen.

• Med andre ord: dette er ikke en midlertidig adkomstvei – den vil være varig!

At utbygger møter oss med holdningen, «si hva dere vil ha, og dere vil få det» – er helt klart en god taktikk med mye psykologi. Vi oppfatter det dit hen at de «mørner» en lokalbefolkning, og prøver å kjøpe seg «goodwill».

Vi må ikke glemme at saken enda ikke er avgjort av klageinstansen Olje- og energidepartementet, og at alle lokale avtaler tiltakshaver får til før behandlingen, vil bli brukt for alt det er verdt av tiltakshaver og NVE opp mot OED.