Tegning: Odd Klaudiussen

Tegning: Odd Klaudiussen

1 / 1

«Hvem i all verden innførte julekalendere med gaver?»

Sett fra sidelinja

Hvem vil være de kjipe idealistforeldrene som nekter sine 2,5 barn 60 separate innpakkede opplevelser?
Last inn siden på nyttSaken oppdateres...

Det går ikke en advent uten at vi får høre hvor travelt folk har det, hvor mye penger som går med og hvor stressende jula er.

Pakker skal sendes, nye klær må kjøpes, julekort skal trykkes med bilder av familien iført nisseluer, og kjøleskapet skal fylles så ettertrykkelig at man ender opp med å kjøpe et ekstra som bare brukes i jula. 

I en undersøkelse utført for DNB for noen år siden svarte 6 av 10 at kjøpepresset i forbindelse med jula er for stort. Vi drømmer oss tilbake til da vi hadde bedre tid, gavene var mindre viktig og «julens budskap» spilte en større rolle. Dette er, med respekt å melde, visvas. Det er ingen som tvinger oss til å øke julebudsjettet år etter år.

Hvilket fører meg til av et av julens største mysterier: Hvem i all verden innførte julekalendere med gaver?

Da jeg var smågutt, besto en julekalender enten av 24 biter mer eller mindre uspiselig sjokolade (som likevel ble fortært med glupsk appetitt) eller den årlige kalenderen fra Donald-bladet, hvor det skjulte seg en tegning av en Disney-figur under hver luke (lurer fortsatt på hvorfor jeg syntes det var stas). Man skulle absolutt ikke tro at dette skulle være en levedyktig tradisjon.

Ett eller annet sted på veien forandret det seg, kanskje som et ærlig forsøk fra engasjerte foreldre på å ta den ekte jula tilbake fra plastesker med kjipt godteri? Ungene skulle så visst få en skikkelig julekalender, med julestrømper! Og strømpene måtte være egenproduserte.

Og oppi hver strømpe skulle det være en liten gave, pent innpakket hjemme, og i hvert fall ikke av en sytten år gammel butikkvikar med tolv tommeltotter, sløv saks og bare måtelig entusiasme og innpakningskompetanse.

Gavekalenderen har nå imidlertid gått fra å være et artig fenomen for familier med god tid og god råd, til å bli et slags absolutt minstekrav til juleforberedelsene. Nåde den mor som ikke har klar 24 skikkelige kalendergaver til adventen. Ja, for det holder ikke å ha kalendergave klar hver dag: Alle 24 gaver skal være ferdig innkjøpt, innpakket og hengt opp natt til 1. desember, slik at ungene skal sprette opp fra senga, løpe til stua og rope «nææææ» så høyt at mammahjertet brister av stolthet.

Når jeg skriver «mor» i denne sammenhengen, er det ikke et uttrykk for fascinasjon for gammelmodige kjønnsroller. Det er faktisk slik at det statistisk sett er mor som planlegger, kjøper, pakker inn og synes det er viktigst med julegaver. Sosiolog Kristine Warhuus Smeby har skrevet doktorgradsavhandling om likestilling, og uttalte til NRK i forbindelse med en undersøkelse om julegaveinnkjøp:

«Det er sterke forventninger til at kvinnene steller i stand og skaper stemningen, og mange kvinner føler på det. Det er liksom ikke forventet at far i huset skal lage den adventskalenderen.»

Det er altså mor som synes at julegavekalender er viktig for julestemningen. Julestemning er mer enn noe annet et uttrykk for den ultimate nostalgitripp, i form av å forsøke å gjenskape forventningsfølelsen man selv hadde som unge. Krever det 24 kalendergaver (per unge i husholdningen, må vite) i tillegg til de virkelige julegavene som skal under juletreet, så får det stå til. Hvem vil vel frarøve ungene julestemningen? Hvem vil være de kjipe idealistforeldrene som nekter sine 2,5 barn 60 separate innpakkede opplevelser?

De samme mekanismene som har gjort halloween til en reell festdag også i Norge, til tross for hoderystende misbilligelse fra barnløse surpomper som meg selv, ligger også bak denne nye julekalendertradisjonen. Prinsippene må vike for at ungene skal få oppleve det samme som alle andre unger, selv om mor må løpe rundt på Black Friday for å handle inn gaver.

Black Friday-handlingen starter med en illusorisk drøm om at hver gave maksimalt skal koste et mindre beløp, før mor kommer på kjøpesenteret rett før stengetid og innser at alt som lignet på tilbud ble utsolgt fem over sju på morgenkvisten, og ender med at kredittkortet overtrekkes etter panikkjøp av filmer ungene allerede har sett og leker de syntes var kule i fjor.

Etter at en samlet mødrestand har vært våken til halv fire natt til 1. desember for å ferdigstille kalenderne, må mesterverkene umiddelbart ut på Instagram, Facebook og Snapchat, slik at det er dokumentert for ettertiden – eller kanskje mest av alt for andre familier – at der i huset tas det ikke lett på juleforberedelsene.

Julekalenderen er blitt et adelsmerke for den vellykkede familie. Disse kraftanstrengelsene av desperat hygge tærer selvsagt på kreftene, så ingen må derfor undres om julerengjøringen gjøres svart av polske vaskehjelper.

Samtidig skal det stadig klekkes ut nye tradisjoner å bruke penger på, øker antallet familier i Norge som rett og slett ikke har råd til jul. Med høye skatter og avgifter og en fortsatt oljestinn stat, er det fristende å legge ansvaret for disse ulykkelige i det offentliges hender.

Men kanskje – og dette er bare et innfall jeg fikk etter å ha lest nok en nyhetssak om familier som er avhengig av veldedighet for å kunne sette ei ribbe på bordet og legge et par fotballsko under treet – kan julekalenderen være en måte å la barna få oppleve den etter sigende største gleden: Det å gi. Kanskje ungene kan være med på å gi bort en gave hver dag i adventen i stedet for å få?

Vi feirer jul til minne om Jesu fødsel, selv om mindre enn halvparten av befolkningen nå foregir å tro på Gud. Uansett må man være ualminnelig gretten for å si seg uenig i det Jesus visstnok sa: Det er saligere å gi enn å ta.

Lik itromso.no på Facebook:



iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.

Mer å lese på iTromsø: