(Foto: Ronald Johansen)

Foto: Ronald Johansen

«Trekk pusten, tell til ti!»

Sett fra sidelinja

Hvor mye snø må det falle i hodet på planleggere og politikere, for at langtidsminnet skal vare til sola skinner og måsen igjen snapper pølser ut av hendene på folk i Storgata?
Last inn siden på nyttSaken oppdateres...

Har du lagt merke til hvor godt du sover om natta når snøen laver ned og legger seg som ei dundyne rundt husveggene? Det er en mening med det.

Snøfolk over hele kloden har gjennom tidene utviklet denne egenskapen for at de skal være skikkelig uthvilte til morgenen, før vi tar fatt på måkejobben. Gjennom årelang genetisk seleksjon har menneskene som flytter snø tilpasset seg. Vi gyver løs på snømassene, som vi har opplevd i denne uka, på samme måte som vi gjorde i fjor og flere hundre år før det igjen.

At vi er eksperter på snø er ikke akkurat tanken som slår oss her og nå. Inne i snøbobla handler det nemlig bare om tre ting; min snø, naboens snø og kommunen sin snø. Min snø er privat. Det er naboen sin også. Kommunen sin snø, er fellesskapets snø, og den skal jeg komme tilbake til.

Men all den private snøen, hverdagssnøen, ikke fritidssnøen vi boltrer oss i, har også sine baksider. Vi ligger på toppen i nabokrangler, og det vi er mest uenige om er snøen. Tidligere i år ble leder i konfliktrådet intervjuet av NRK hvor hun rapporterer om slåssing over spadene. Hun ber oss trekke pusten og telle til ti, når vi har lyst til å slå ihjel naboen med snøskufla.

Jeg elsker slike påminnelser; alt som trengs er litt mindfulness og et par pusteøvelser med dype åndedrag, også i snøkampens hete.

Velmente råd til tross, det er konfliktrådslederens arbeidsgiver, den store, gjør-så-godt-de-kan-kommunen, som sitter på verktøyene som kan dempe konfliktnivået. Tromsø kommune har verdens mest effektive snøryddekorps og tømmer bygatene for snø med store maskiner og imponerende teknikk, som i seg selv er en attraksjon.

40-50 millioner kroner årlig bruker Bydrift på snø om vinteren. Men kommunen må tenke snø hele året. Vi trenger faktisk byråkrater og politikere som har snø på hjernen.

For når sola skinner døgnet rundt og fredagspilsen nytes utendørs, starter egentlig snøsesongen. Dette er tiden fortetningssøknadene kommer, fra dem som vil bygge nytt eller utvide husene sine. Det være seg fra utbyggere eller private.

Og hvem tenker på snøen som falt i fjor, verken den private snøen eller fellesskapets snø, når kampen skal kjempes mot kommunen om BYA? Det er måleenheten for hvor stor del av tomta du kan bygge på, og det er fastsatt kommunale regler for slikt.

I Tromsø blir husene større, tettere og flere, og tomtene rundt husene blir bare mindre og mindre. Og følgelig blir det minimalt med plass til å ta vare på sin private snø. Da er fristelsen stor til å gjøre den til kommunen sin, og flytte den ut i gata, med den følge at du dermed har gitt bort en rikelig mengde av både din og kommunen sin snø til naboen. Og sånt blir det bråk av, forteller konfliktrådet.

På dette området er fortettingspolitikken i kommunen nedsnødd. For når spurte de senest utbyggere hvor de har avsatt plass til snødeponering på plantegningene sine? På egen tomt, vel å merke. I beste fall følger byråkratene reglene, og stiller krav. Vi forventer at de kvalitetssikrer søknader til beste for utbygger og naboskap, kort sagt alle.

Men vi har en kjelkete praksis her i byen, med at byggeregler er til for å utfordres. Får du nei i administrasjonen, klager du til politikerne, og dispensasjonssøknadene sklir ofte igjennom. Du trenger ikke være spesielt oppvakt for å se tallrike eksempler på fortetningens utfordring med parkering og plassmangel for privat snø.

Mens Bydrift rydder snø på formidabelt vis, skaper kommunepolitikerne unødige utfordringer. De endrer stadig reglene i sin fortetningsiver, som da Frp fikk lempet på kravene om biloppstillingsplasser på egne tomter. Hus bygges med mange boenheter, bilene må stå i gata og biler i nedsnødde gater gjør ikke situasjonen enklere, verken for dem som bor eller de som brøyter.

Kommunen sin snø er fellesskapets snø. Og fellesskapets snø koster som sagt mange millioner hver vinter. Snøens egentlige regnestykke er atskillig høyere. Tar vi med prisen på lårhalsbrudd vinterstid, hjerteinfarkt over spadene, biler som kolliderer og busser på tvers, løper millionene løpsk.

Ingen kan budsjettere nøyaktige nedbørsmengder, men vi kan forutsi kommende utfordringer med snøen, og gjennom planlegging ta bedre høyde for snøen som vi vet kommer. At vi endelig har fått ei fantastisk snøfri Storgata, er ikke bare et estetisk løft for byen, det er også viktig for mange for å kunne bevege seg utendørs. Så Storgata-rehabiliteringa handler også om snø.

Vinterbyen Tromsø er en turistattraksjon. Vi smykker oss med tittelen «arktisk by», og burde vært et foregangseksempel på planlegging og utvikling av de smarte løsningene av både veier, bygg og privathus for krevende snøforhold. Fornemmelsen av snø må dominere gjennom hele året i en arktisk hovedstad. 

Å daske til naboen med spaden, er tempererte kuriositeter og unntakstilfeller. Egentlig er det artig å vite at vi tilhører et folkeferd som våkner om morgen uten å vite hvilke utfordringer som venter oss.

Vi takler det meste, og snøens prøvelser er egentlig småtterier. Vi våkner stadig til et forandret landskap - de færreste slår ihjel naboen, men viser seg som et ekte snøfolk.

PS: iTromsø har blitt gjort oppmerksom på at kommunen ikke er Konfliktrådets arbeidsgiver, ettersom at Konfliktrådet er statlig.

Lik itromso.no på Facebook:



iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.

Mer å lese på iTromsø: