Det startet med Nordland. Det var der de først dro FM-pluggen ut, 11. januar i år. Det isolerte fylket – som ligger i skvisen mellom det sammenslåtte Trøndelag og det snart tvangssammenslåtte Troms og Finnmark – satt måpende tilbake og så på enorme skraphauger med forgangne radioapparater.

Ideen om å innføre det snurrige DAB-nettet var i gang, et system Han Stat for lengst har skjønt at er helt tullete, som er altfor kostbart og som var utdatert lenge før det var ferdig utbygget, men det fikk så være.

Av DAB har vi kommet, til DAB skal vi bli, men av DAB-en skal vi atter oppstå. Har Han Stat først bestemt seg, er det bare å ta imot. Vi lever, tross alt, av Hans subsidier.

Skulle Runar Berg nå få høre Halvdan Sivertsen synge om den ene gangen han hadde hele fire pils nedi vannet, på radio, måtte han ha DAB, og han hadde ikke lyst på DAB. Runar gråt. Halvdan gråt. Hele Bodø gråt. Alle i Nordland gråt, minus hardhausene fra Fauske og Sulis, da.

Men Han Stat visste at det var her og i hovedstaden det kom til å bli mest sutring, og da var det greit å få det unna her først. Hvis overgangen til DAB i Nordland ikke førte til et kollektivt selvmord foran sørgående nattog over Saltfjellet, akkurat der polarsirkelen krysser fjellheimen, kom nok dette til å gå tålelig bra i resten landet.

Han Stat hadde skjenket størstedelen av Nordlands befolkning både tog og lovnader om ny flyplass i Bodø, men uten både et PCI-behandlingstilbud og et eliteserielag i fotball, var man forberedt på det aller verste i januar i år. Det gikk ganske bra. Troms og Finnmark beholder sitt eliteserielag. Nordland har fått sitt opp.

PCI-saken skal også avgjøres i dag, men der er neppe den siste omkampen spilt. Å utsette PCI-saken er en egen folkesport her i nord. Og hvorfor skal egentlig folk i Nordland ha samme tilbud om hjelp til hjerteinfarkt som folk i Troms og Finnmark? Det er ikke Han Stat sitt problem om folk er så dumme og bosetter seg et annet sted enn i Tromsø.

Da FM-nettet ble slukket i hovedstaden i september, ble det månelyst. Kommentatorer i media avbrøt høst- og potetferie for å skrive illsinte kommentarer om at dette fant de seg jaggu ikke i, og at nå fikk nok være nok.

Én sak var nå at de hadde tvunget DAB på isolerte nordlendinger, trøndere, hedmarkinger, sunnmøringer, vestlendinger og annet pakk. Men at noen i fullt alvor skulle tvinge selveste Oslo – Tigerstaden! – til noe de ikke ville, var sannelig å gå over streken.

I spesielt Aftenposten holdt de på å ta fyr. Kraftuttrykk som både fillern, faderullan, fanken og søren klype ble brukt. DAB var ikke bare teit. Det var til og med enda teitere enn da Nordland ble påtvunget det samme ni måneder før. Her hadde de slott, storting, leddbusser, trikk, tog, radiumhospital, opera, Munch-museum, hovedflyplass, kaffe latte og PCI-behandling, og så skulle de miste FM-nettet! Nå ville ikke verden stå til jul.

Men vi kan ikke snakke om et samlet DAB-land før Troms og Finnmark er med på moroa. Uten Troms og Finnmark er ikke Norge Norge. Troms og Finnmark er som kjent crème de la crème av vårt langstrakte land, og derfor lot Han Stat oss være igjen til slutt.

Vi ligger riktig nok langt nord her oppe i nord, og det er surt og kaldt og goldt og langt mellom husene. Men med vissheten om at Gud skjenker oss fred over fjellet og åsen og over dyrene på båsen, og om jorda er aldri så frossen og karrig, har vi sluttet å stå med hua i handa og ei utstrakt hand, for her er hardhausene Han Stat ikke tør å kødde med.

Vi er hardingene man ikke bare lemper ny teknologi på før man har testet det nøye ut på andre og mindreverdige først. For vi har den lengste midnattssola og den mørkeste mørketida. Vi gambler mest, røyker mest, drikker mest og har mest klamydia (Tromsø regelrett knuser den pripne byen Bodø i klamydia). Vi banner mest, dør yngst og vakrest og lander mest råvarer fra havet, som vi dernest får de naive vestlendingene til å bearbeide for oss.

Så nå er det bare å dabbe i vei. Vi dabber, altså er vi norske. Når vi inndabbes med resten av landet, er det nemlig et sikkert tegn på at man har testet systemet godt nok ut på hele resten av landet, som Han Stat ser på som en slags geografisk munnskjenk for Troms og Finnmark, der landets genetiske elite holder til. Søringene døde ikke av det. Da kan vi også få en smak og nyte det bekymringsfullt.

Bare se på togsystemet, der de fortsatt driver og eksperimenterer på resten av landet, for å se om ideen tog kanskje bare er en flopp, før de eventuelt slenger jernbanesvillene ut på Fauske-myran og bygger den videre nordover til Troms og Finnmark.

Vi må ikke glemme at noe av dette hensynet også er forårsaket av duknakket skam og kompensasjon for at vi ikke fikk være med å lage grunnloven i 1814. De sliter fortsatt med dårlig samvittighet for dette, søringene. Med rette.

13. desember 2017. Merk dere dagen. Det er i dag 125 år siden de første elektriske lysene ble tent i Kristiania, 100 år siden motstandsmannen Jan Baalsrud ble født og det er dagen da FM-nettet døde i Troms og Finnmark og Norge ble ett folk, samt saken om PCI-behandling gikk til ny omkamp eller fikk en endelig avgjørelse.

Alt på selveste Lucia-dagen. Det er bare for hele Norges folk å synge med [på melodi etter «Luciasangen»]

Svart senker natten seg/ I stall og stue. Solen har gått sin vei/ Skyggene truer. Inn i vårt mørke hus/ Stiger med tente lys/ Troooooms og Fiiiinnmark. Troooooms og Fiiiinnmark!