Debatt

«Antidoping på verdens utpost»

Se for deg følgende scenario: Du er ung og idrettsinteressert. Vokst opp i en ressurssterk familie med mange gode kompiser og fotballspill på løkka. Du har alltid holdt på drømmen om en proffkarriere i utlandet.

Foto: Tor Farstad

meninger

12 års skolegang nærmer seg en ende. Du spiller fortsatt fotball men drømmer også om andre uante muligheter i tiden som kommer. Hele verden står snart til disposisjon bare for deg!

Plutselig befinner du deg på et kontor på ditt lokale treningssenter der du liker å trene sammen med dine kamerater. Du er kalt inn til en rutinemessig dopingkontroll og må avgi urinprøve. Du føler deg med ett utrygg.

Hvorfor meg? Hva har jeg spist? Hva er det i det kosttilskuddet kameraten min anbefalte? Vil jeg teste positivt for noe? Vil jeg bli politianmeldt? Hva vil pappa si? Hva vil kompisene mine si? Blir jeg alene nå? Kan jeg reise til USA til sommeren? Hva nå?

I snart 10 år har jeg jobbet som dopingkontrollør hos Antidoping Norge, de senere år som kontrollansvarlig for region Nord-Norge.

Arbeidsoppgavene har hovedsakelig bestått i å følge opp forskjellige idretter og talenter innen disse, få godkjent kontroller basert på tips og forslag fra allmennheten og idretten selv, samt planlegge og gjennomføre uanmeldte kontroller i henhold til strenge prosedyrer med lite slingringsmonn.

I tillegg har vi foretatt uanmeldte tester på byens treningssentre i samarbeid med disse. Det har vært spennende, men også noen utfordrende år i tjeneste. Spesielt utfordrende med tanke på sistnevnte oppgave.

Antidopingarbeidet her nord har vært tilnærmet fraværende i lengre perioder, selv om behovet når det gjelder kontrollvirksomhet og forebyggende arbeid er høyst til stede.

Jeg har opplevd å få overvære store idrettsprestasjoner fra orkesterplass, blitt kjent med flere av verdens største idrettsutøvere, tilbrakt utallige timer med fornøyelige konversasjoner i stinkende garderober og hotellrom i inn- og utland.

De aller fleste blir glade for å se oss når vi uanmeldt dukker opp, selv om tidspunktet passer dårlig i en presset idrettshverdag hvor søvn, mat og hvile er vel så viktig som selve treningsøktene.

Noen ganger er vi ikke så velkomne hos dem som blir plukket ut for testing. Slike tilfeller finner som oftest sted når vi dukker opp på treningssentre for uanmeldte kontroller. Utenfor den organiserte idretten.

Å trøste unge fortvilte gutter underveis i prosedyrene har vært en for stor del av denne jobben. De forteller om et kroppspress og en kultur der trening uten ”pre-work-out” er nytteløst.

Tilskudd bestilles over nett – direkte fra gutterommet, i stor skala.

Det er bare ”idioter” som går på XXL og kjøper tilskudd, det du får kjøpt i butikken funker ikke. Ingen synes å ha reflektert over hva boksen de henta på posten egentlig inneholder.

Få synes å ha tenkt over hvorfor akkurat dette tilskuddet oppleves som spesielt bra, eller at effekten muligens kan være ”for god til å være sann”.

Kunnskapen blant disse unge treningsglade menn er sjokkerende dårlig på akkurat dette området. Hvorfor?

Tre av fem tester gjennomført ved byens treningssenter har i gjennomsnitt vist seg å være positive. Hva kommer dette av?

Leverer du en positiv test vil du ikke bare risikere å bli utestengt fra senteret og miljøet du trener i, men du risikerer også å bli politianmeldt av treningssenteret.

Dette kan i praksis bety at drømmen om studier og opphold i for eksempel USA etter 12 års skolegang må skrinlegges. Konsekvensene er store. For store vil mange kanskje si.

Konsekvensene er også store når det kommer til kjedelige bivirkninger, de unges fysiske helse – nå og i fremtiden som følge av for høyt inntak av koffein, Androgene Anabole steroider, amfetamin (ja, du leste riktig) og diverse andre Helseskadelige ingredienser veldig mange av disse kosttilskuddene inneholder. Kan dette unngås?

Aldri før har Antidoping Norge mottatt større statlige tilskudd for kontroll og forebyggende virksomhet. Doping som samfunnsproblem skal settes fokus på, for det er her problemet virkelig er stort.

Aldri før har det vært færre kontrolloppdrag og forebyggende innsats i Nord-Norge. Forstå det den som kan.

Min forgjenger i Nord, tidligere dopingkontrollør Hårek Andreassen uttalte til media i sin tid, at Nord-Norge er et u-land når det kommer til antidopingarbeid.

Jeg har siden den tid forsøkt å gjøre mitt ytterste for å motbevise den påstanden ved å stadig stå på, etterspørre flere kontroller, flere skolebesøk og foredrag både i og utenfor den organiserte idretten, men innser etter hvert at det er en kamp det synes umulig å gå seirende ut av.

Han har stadig helt rett. Nord-Norge blir ikke prioritert, til tross for et meget høyt antall positive tester sett i sammenheng med antall tildelte kontroller.

Hva kan være med på å skape en endring? Vil det hjelpe om lærere i ungdomsskolen og den videregående skolen tar tak? At foreldre, trenere, helsesøstre og fastleger tilegner seg økte kunnskaper om doping hvis denne ikke allerede er til stede?

Hva med å satse på et tverrfaglig kommunalt samarbeid der ungdom selv er representert?

Søk kunnskap. Ikke vær redd for å spørre ungdommene selv om man mistenker bruk. Spør heller en gang for mye, vær til stede og ikke minst støtt opp om de som trenger det. Alle kan trå litt feil i en ung påvirkelig alder med et kroppspress min generasjon aldri trengte oppleve.

Min erfaring er at altfor mange unge selv ikke innehar denne kunnskapen, de driver med dette fordi kompisene gjør det – selv om det kanskje ikke føles helt trygt.

Mange reagerer med lettelse over å endelig få prate om dette med en voksen.

Her tror jeg mange er i stand til å gjøre en god innsats. Det er fullt mulig å oppnå en trent og muskuløs kropp uten å ty til ulovlige midler – det tar litt lengre tid, men gevinsten er mye høyere!

Tør DU være den kule typen som trener uten tilskudd?