Det skal bakes, handles, vaskes og gjøre alt annet som ligger godt innarbeidet i de tusens hjems juleforberedelser, men der det selvfølgelig er ulik innsats og vaner.

I noen hjem er det ei rimelig grei arbeidsfordeling til julens forberedelser – og nissens ankomst. I andre noe mer haltende.

Kjenner noen tilfeller der gubben i huset nesten blir rørt av egen innsats. Han rydder i eget klesskap. Dernest trykker han entusiastisk på startknappen til støvsugeren, slik at husets frue ikke skal slite unødvendig for å få støvsugeren i gang, når hun sørger for at hybelkaninene flyttes til sitt julehjem. Samtidig baker hun julens 7 kakesorter – og sjekker løpende når de er ferdigstekt.

Damer hevder å kunne gjøre mer enn en ting av gangen, og ha to tanker i hodet samtidig. Det må årlig få sin bekreftelse – og julearbeid er en ypperlig stund for det. Det må da alle skjønne. Slik høres begrunnelsen ut når jeg forsiktig spør gubber i slike husholdninger – om det ikke er ei litt skeiv arbeidsfordeling i huset.

De samme gubber hevder at deres krevende ”hjemmearbeid” er å få med seg nyhetene og sporten – og spre den informasjonen videre til familien. De hevder å være lovpålagt til å følge med i hva som skjer her til lands – og i den store verden. Julestrias arbeid kan ikke påvirke slike viktige oppgaver.

For plikten til å følge med i sporten – og i samfunnets mange krumspring, ligger som en evig påminnelse om informasjonens viktighet og betydning for familielivets kvalitative innhold. Gubbene hevder at den erkjennelsen, stopper alle diskusjoner om arbeidsfordeling. Det er rett og slett en sikker vinner i alle sådanne diskusjoner i hjemmet. Til disse gubbers forsvar, så er retorikken til Trump en gedigen julegave.

Men det positive er at endringer kan skje. Hevder de. Bare endringer ønskes sterkt nok. Det er derfor et håp for at gubbene – i fremtiden, ikke trenger å ta det tunge og krevende kommunikasjonsansvaret det er å gi samfunnets og idrettens hendelser til familien. Sådanne viktige arbeidsoppgaver må da fruene i huset også kunne brukes til.

Og greier de å ha to tanker og handlinger samtidig i hode og kropp, så er det da håp om at de kan greie tre. Så sier de berørte gubber. Dog litt spørrende.

En annen sikker oppmerksomhetsvinner i disse førjulstider er været. Vi har ikke før fått litt snø på bakken før den forsvinner, og hålka ligger der og gliser i skadefryd til oss. Og ser etter nye offer.

Og de er der. I økende grad. I takt med værets polering av underlaget vi beveger oss på. Han som styrer været må ha fått feil på vintertermostaten – og da hjelper det ikke med en enkel prostatakorrigering.

Det mest kjøpte produkt i desember er nok isbrodder – og den mest brukte kaffeautomat er nok den som står i akutten på UNN. Der de med bruddskader søker trøst og hjelp.

Vi får håpe de på akutten hører på UNN-sjef Tor Ingebrigtsen. Han som ber oss sjekke om ansatte på UNN, som skal hjelpe de skadde til en fredfull og rolig gipset krykkejul – har vasket sine hender i sprit. Slik at de utsatte unngår UNN-bakterier. De som ligger slumrende på lur. Klar til å sette inn juleangrepet når klokkene kimer til julefest og julemat.

Ikke ulikt handelsstandens appetitt på dine og mine penger. Black Friday er oppsummeringen på kreative rabatterte fristelser for å bruke ekstra mye penger til jul. Black Friday omsatte i år for cirka 3.5 milliarder blanke norske kroner. På en dag. Spinnvilt spør du meg. Nydelig, surkler det i pengesluket.

Men det er det jula er blitt til. For mange. En gedigen kjøpsfest der avlat for årets manglende sosiale kontakt med familie og venner omgjøres i julegaver. For dem som ikke har den kronasjen tilgjengelig, blir jula noe annerledes. De kan ikke skjule seg bak en haug med mer eller mindre bortkastede gaver, men vise – og gi ekte glede og omsorg innenfor de rammer de har å forholde seg til.

Vise kjærlighet til sine nærmeste. Det finner de ikke vanskelig. De gjør det stort sett hele året. Høres ikke det skremmende nært og nakent ut? Men samtidig er de kanskje ikke offer i en stadig økende mengde, som opplever at ensomheten gjør livet slutt – før livet tar slutt.

Julekalender var før en enkel sak med 24 luker med bilder/tegninger. Den kostet noen få kroner. Nå henges det en pakke på hver av de 24 dagslukene. Snittpris pr. kalender cirka kroner 500.

Smågaver som drukner i ett fra før allerede overfylt ”julegavesirkus”. Hvorfor ikke få tilbake den enkle julekalenderen? Men nå til en pris på kr 500. La luke 24 være en hilsen fra en familie som kjøper har gitt kroner 500 til – for å kjøpe julemat? Kanskje både du og jeg hadde kjøpt en slik kalender hos Sogge i Kirkens Bymisjon? Det sies at den beste gaven du får – er den du gir.

Når det nærmer seg jul så finner media fram til personer og situasjoner som viser at julen ikke er helt den samme for alle. Og i Dagsrevyen forleden nådde dette temaet nye høyder. Først fokuserte de på at det dessverre er en økende mengde av oss som ikke har penger til noen julefeiring. Flere og flere henter sin ”julefeiring” hos dem som bryr seg om andre.

Frelsesarmeen, Blå Kors, Røde Kors, Kirkens Bymisjon og flere med. Men så ramla bunnen ut av troverdigheten i ”bry seg om innslaget”. Dagsrevyen hadde invitert en sjeføkonom i en bank som hadde et godt øye til valutakurser. Han kunne fastslå at den norske krona nå var usedvanlig svak. Kursen på euro, dollar og pund var nå ugunstig.

Han var nesten på gråten da han med blanke forståelsesfulle øyne informerte de som reiser til Paris, New York, London for shopping, at juleshopping i år ville bli dyrere på grunn av en svak norsk kronekurs.

Hallo. Når noen har så god økonomi at de reiser til utlandet for å foreta juleshopping, så tror æ ikke noen vil tenke tanken i å synes synd på dem, fordi forbruket på turen øker på grunn av ei svak norsk krone. Du og jeg vil nok anta det er nok av ”svake” norske kroner i deres velfylte bankkonti.

En Virkelig gladnyhet kom forleden da ordfører Røymo opplyste at gjelden gatemagasinet Virkelig hadde til Kommunen på litt over 1,1 million kroner, ble slettet. De som står bak Virkelig gjør en fenomenal jobb for hele Tromsø. De bidrar til at mange – som slit en del, får et innhold i hverdagen. Noe å holde fokus på. Noe å være litt stolt av.

Noe de som selgere selv bidrar med i å gjøre dagen sin noe mer innholdsrik. Noe som gir kontakt med andre i byen. Noe som gir deg og meg anledning til å gi selgere av Virkelig en klapp på skuldra. Vise at vi setter pris på den innsatsen de gjør ved å selge et godt produkt. Noe som hever standarden for omtanke og forståelse for et liv noe annerledes enn det de fleste av oss opplever til daglig.

Det sies at meningen med livet – er et liv med mening. Virkelig er en god påminnelse på det. Men uansett en fin førjulsgave av Røymo & Co.

I år har noen jeg ikke hadde tenkt på som omtenksomme julenisser, virkelig trødd til. De har ordnet det slik at æ kan kjøpe meg selv dyre julegaver. Nye radioer. Og den ”gi meg selv gaven” kan jeg takke politikere for. De bestemte for ei tid tilbake at Norge skulle bli det eneste landet in the «whole world», som skulle innføre DAB. Behov eller ei, spiler ingen rolle.

Vi skal få DAB, og det ga deg og meg – og resten av landet, en enestående anledning i å gi oss selv gaver – nye radioer for noen titalls milliarder kroner. Du verden, du verden hvor mye vi kan takke dem for deres omtanke for oss – og for radiobransjen. Men kanskje vi skal si til dem at nå er nok – og helt sikkert i overkant, så la nissemaska og dens giverglede ligge i ro. Vi ser vel helst at vi slipper flere slike overraskelser.

Politiske julegaver mellom byens politikere er det ellers lite av. Litt merkelig. Det har vel vært slik at de politikere som har hatt størst suksess, er de som har greid å få Ap og Høyre til å samarbeide for å få de beste løsninger for byen? Og ikke drive med politisk skuddtrening på hverandre. Høyre og Ap kunne ved å spenne seg foran den politiske slede styrt byen. Og dermed skapt en politikk med forutsigbarhet – og antakelig billigere drift.

Og så virker det som om det i de senere år er blitt en dreining i dine og mine stemmevaner. Før stemte vi ut fra vår vurdering av partiprogrammers betydning for samfunnet – deg og meg.

Nå virker det som om vi ikke vurderer partienes programmer, men stemmer på personer. Det kan gi mange lokale små Trumper. Bare synd ikke valgene er lagt til jula. Da kunne vi ha fått byttelapper på de politiske julenisser vi pakker ut, men ikke vil ha. Noe å tenke på?

Eller hurr? God jul!