Kommentaren

«Hva gjør så politikerne for å bøte på de galopperende overskridelsene? Jo, de gjør som de pleier»

- Resultatet er at øvrige sektorer i kommunen må betale regningen for overskridelsene i pleie- og omsorgssektoren, og innbyggerne i Tromsø må leve med smalhans innenfor blant annet kultur, idrett, skoler, barnehager og bydrift. For ikke å snakke om eiendomsskatten, skriver journalist Christer Pedersen i sin kommentar.
meninger

NIF sliter i disse dager med å bortforklare 10 millioner brukt på konsulenthjelp fra First House. Tromsø kommune har et lignende forklaringsproblem når det gjelder et merforbruk på 124 millioner, som de ikke en gang er villige til å ta grepene for å bli kvitt.

Tirsdag holdt formannskapet sitt siste møte for året. De ni mektigste politikerne i kommunen benket seg i formannskapssalen i rådhuset, i det som kunne ha blitt en kort seanse med utveksling av ønsker om god jul og godt nytt år.

Slik ble det ikke. På sakskartet sto nemlig en sak med det noe byråkratiske navnet «økonomisk rapportering oktober». I rapporten slo administrasjonssjef Britt Elin Steinveg alarm om at – sjokk, sjokk – det nok en gang var en gigantisk budsjettsprekk i pleie- og omsorgssektoren.

Denne gangen ligger sektoren an til å klokke inn et merforbruk på 124 millioner kroner. Det tilsvarer et sprik mellom tildelte midler og brukte penger på over 12 prosent. I realiteten er beløpet høyere ettersom sektoren fikk overført 25 ekstra budsjettmillioner tidligere i høst.

For å sitere noen av formannskapspolitikerne:

«Et økonomisk katastrofeområde», dundret Rødts Jens Ingvald Olsen.

«En sektor helt ute av kontroll», konkluderte Høyres Erlend Svardal Bøe.

«Det er en systemsvikt», var karakteristikken fra Arbeiderpartiets Jarle Heitmann.

Hva gjør så politikerne for å bøte på de galopperende overskridelsene?

Jo, de gjør som de pleier – de peker på administrasjonssjef Britt Elin Steinveg, og ber henne om å rydde opp. Og de gjør det på nøyaktig samme måte som tromsøpolitikerne har for vane – de gir henne marsjordre, samtidig som de etterlater henne bastet og bundet på gulvet i formannskapssalen.

Steinveg kom nemlig til formannskapet med en ferdig handlingsplan – akkurat som hun ifølge sin stillingsinstruks skal gjøre. Hun hadde en liste med syv handlingsforslag, som på kort sikt skulle ta bort de mest akutte problemene. De syv punktene baserte seg på en detaljert liste med i alt 16 strakstiltak, som beskrev hva som ifølge henne måtte gjøres.

Det var bare ett problem. Den detaljerte tiltakslisten vil svi for brukere og ansatte – og vil da i neste ledd svi for de ansvarlige politikerne. Derfor la Arbeiderpartiet, Rødt og SV en korrigert versjon av Steinvegs tiltaksplan på bordet – som ble vedtatt mot Venstres Jonas Steins ensomme stemme. I forslaget hadde man fjernet stort sett alle punkter som ville gitt ordentlig økonomisk effekt.

Punktene der Steinveg foreslår å holde lønnskostnadene nede ved å ikke tilsette flere folk enn nødvendig, øke brukerbetalingen på enkelte tjenester og – ikke minst – at tildelingen av tjenester må skje innenfor budsjettrammene som er satt – ble simpelthen løftet ut av vedtaket.

Disse er ifølge Arbeiderpartiets Jarle Heitman av en slik art at «de må opp til politisk behandling». Til iTromsø sa Heitmann at dette «ikke var å vingeklippe administrasjonssjefen».

Sorry, Heitmann – den må du lenger ut på landet med.

Tildelingskontoret, som ble opprettet for 7-8 år siden, bestemmer det meste av det helse- og omsorgssektoren skal sysle med. Dette har økt fra 10 til 44 ansatte. Kanskje et tips til hvor man kan begynne hvis man vil spare millioner?

At politikerne går inn og detaljstyrer administrasjonssjefen, er å snu ansvarsfordelingen på rådhuset på hodet. I en formannskapsmodell – som Tromsø styres etter – er det politikernes oppgave å trekke de store linjene, og gi administrasjonen i oppdrag å pønske ut hvordan man i praksis skal gjøre dette.

Når politikerne i formannskapet nå går ned på detaljnivå og plukker administrasjonssjefens forslag fra hverandre, – da reduserer de ikke bare hennes formelle arbeidsrom og makt, de undergraver også sin egen politiske styringsmodell.

Det blir ansvarspulverisering og ansvarsfraskrivelse, der både administrasjonen og den politiske ledelsen kan stå på hver sin side av møtebordet og peke finger mot hverandre.

Nå er ikke dagens politiske ledelse unik på noen som helst måte. Slik har man «alltid» gjort i Tromsø. Politikerne – uansett partifarge – har holdt minst én hånd på rattet til rådmennene, uten å ville ta det formelle, politiske ansvaret.

Det har i sin tur skapt en kultur i kommuneorganisasjonen om at det «ikke er så nøye» å holde seg til budsjetter og styringssignaler.

Til syvende og sist er det ingen som krever en reell endring – med det resultatet at man kan fortsette med «business as usual».

Resultatet er at øvrige sektorer i kommunen må betale regningen for overskridelsene i pleie- og omsorgssektoren, og innbyggerne i Tromsø må leve med smalhans innenfor blant annet kultur, idrett, skoler, barnehager og bydrift. For ikke å snakke om eiendomsskatten.