Debatt

«Jeg er ikke "alene i julen". Jeg er alene.»

Det er mange enslige i Norge. Det er noe å tenke på også når julen er over.

Foto: Tom Benjaminsen

meninger

Dette innlegget ble først publisert i Aftenposten.

I julen blir jeg invitert overalt, på selve julaften, på middager og fester. Det er ingen som vil at noen skal sitte alene i julen. Det er det med minner om barndomsjulen, og man ser på TV og filmer om hvordan det skal være. Det er liksom ekstra press på at man skal være Facebook-happy i julen. Og det kan være helt fint.

Men jeg tenker: Hva med resten av året? Jeg er enslig da også. Og det er jeg ikke alene (pun intended) om.

Rekordmange bor alene

Av alle som er 16 år og over, er det ifølge Statistisk sentralbyrå 21,6 prosent av mennene og 21,7 prosent av kvinnene som bor alene. Vi er en blandet gjeng, mitt eksempel er meg.

Det er ingen som tar meg imot på flyplasser når jeg er ute og reiser. Jeg har ingen å spise søndagsmiddager med. Det er få som inviterer meg på noe, fordi «du er jo aldri hjemme». Jeg har ikke mann eller barn.

Barnløs er lettere å forklare enn mannsløs (er det et ord?), for det er et valg jeg har tatt. Men det gjør jo at søsken og besteforeldre drar jo på besøk til dem som har barn i julen, det er jo «for barna vi feirer julen.»

Men jeg er bekymret, jeg innrømmer det. Og det å bekymre seg for fremtiden, hjelper ikke på nåtiden.

Ensligheten merkes ekstra i julen ...

Jeg føler at jeg er for gammel til å dra hjem til mamma. (Kan man egentlig bli for gammel til å gjøre det?). Å feire jul hjemme hos noen andre enn familie syns jeg er rart. Jeg vet hvordan jul er, og jeg vil ikke være midt opp i andres tradisjoner.

For å unngå problemstillingen har jeg som regel reist til utlandet, men i år gikk ikke det. En julaften jobbet jeg som frivillig på Bymisjonens julemiddag. Det var lettere å jobbe der alene enn å dra dit som enslig.

Dessuten føler jeg meg for privilegert for å gå dit uten å arbeide. Jeg mangler ikke penger, familie, venner eller leilighet, jeg er bare ikke sammen med noen. Sånn sammen.

På julemiddagen hos Bymisjonen satt jeg til bords med tre enkedamer som pleide å møtes der. De storkoste seg, det var blitt deres tradisjon. «Jeg satt alene i tre år etter at mannen min døde, men så tenkte jeg hvorfor skal jeg det?» kunne hun ene fortelle i det jeg hjalp henne å bytte fra selskinnsskoene til pensko.

Må man være gammel og enke for å kunne gå alene? Tanken slo meg: Tenk om jeg aldri får mann sånn at jeg blir enke. Så tenkte jeg at kanskje det er best å drømme om en levende mann først.

... men man er enslig hele året

Jeg har familie og venner som vil at jeg skal komme til dem. Om jeg velger å bli hjemme, er det fordi jeg vil det, ikke fordi jeg må. Jeg vet at jeg er heldig som blir invitert mange steder. Ikke alle blir det.

Men med så mange enslige i samfunnet, tenker jeg at dette er noe å tenke på. Ikke bare i julen, men hele året.