«Det er lov å ha to tanker i hodet samtidig»

Tillit til ungdom er positivt. Men ikke om det betyr at vi får flere karrierepolitikere, uten annen erfaring enn oppdragelsen i AUF eller Unge Høyre.
meninger

Tidligere partisekretær i Arbeiderpartiet, Raymond Johansen, som nå er byrådsleder i Oslo, sa i et intervju til Dagsavisen (for abonnenter) sist helg at Arbeiderpartiet bør ha en ambisjon om å være representativt. «Når for mange har kommet bare AUF-veien til politikken og sentrale verv er den en utfordring».

Utsagnet sier noe om grunnleggende, omforente demokratiske verdier. Som samfunn bør vi etterstrebe at folkevalgte organ skal være så representative som mulig. At det kommer fra en veteran i partiet som historisk sett har vært best på rekruttering og ungdomsarbeid, sier også sitt.

Men så enkelt er det ikke. Utsagnet vakte mye harme internt i Arbeiderpartiet, og flere politikere ytret misnøye om Johansen på Facebook. Flere mente at han «snakket ned» både AUF og engasjert ungdom.

Men når ble det kontroversielt å mene at politikken bør være representativ, attpåtil når det er nettopp dét den er ment å være? Vi sier det jo stolt hele tiden, at vi lever i et representativt demokrati.

Frustrasjonen mot Arbeiderpartiet, som bidro til valgnederlaget i fjor, kan også ha noe å gjøre med at folk føler at partiet har distansert seg fra vanlige folk og deres utfordringer. Løsningene partiet presenterte sto ikke i samsvar med hvordan de opplevde sin hverdag.

En åpenbar måte å håndtere dette på er å rekruttere flere «vanlige folk». Å tørre å gi tillit til andre personer enn de som har klatret opp partistigen, har pugget partiprogram og som behersker innøvd og uangripelig «Dagsnytt 18»-retorikk på inn- og utpust.

Det kan være bra å ha politikere som ikke har lært de politiske spillereglene gjennom en ungdomstid i enten FpU, senterungdommen, SU eller AUF.

Ungdomspartiene er fantastiske arenaer for unge til å lære om politikk og samfunn, og utfordre sine og andres politiske standpunkt. Jeg har selv bakgrunn som ungdomspolitiker i AUF, og har erfart hvor god organisasjonen kan være for å lære og drive med politikk. At denne muligheten er tilgjengelig for ungdom, uavhengig av bakgrunn, er utrolig positivt, og noe vi aldri må ta for gitt.

Samtidig var evnen til å ta selvkritikk og tenkning som utfordret etablerte sannheter i ungdomspolitikken ikke akkurat fremtredende. Heller ikke for undertegnede. Tvert imot er det lojalitet og evnen til å forsvare det bestående, gjennom ferdigsminkede argumenter fra Youngstorget, som ofte blir verdsatt.

Samfunnet er mer sammensatt enn hvordan man lærer at det er i ungdomspolitikken. Mens man lærer mye om arbeidslivspolitikk, lærer man ingenting om arbeidslivet.

Det er problematisk om for mange sentrale stillinger blir besatt av politikere som ikke har annen erfaring enn fra politiske verv eller ungdomsorganisasjoner. Dette er en utvikling flere har sagt seg kritisk til, uavhengig av parti. Det er derimot ikke det samme som å diskreditere unge menneskers innsats i politikken. Men det er en oppfordring til unge om å også få seg andre erfaringer før de satser på en karriere som yrkespolitikere.

Profesjonalisering av politikken gjør at personer som ikke mestrer kommunikasjon og politiske spilleregler har vanskeligere for å komme opp i partiene. Og den enkleste måten å tilegne seg disse egenskapene er gjennom ungdomspartiene.

Norske parti er fremragende i å løfte fram unge politiske talenter. Hadia Tajik (Ap) ble kulturminister i en alder av 29 år under Stoltenbergs siste regjering, mens landbruksminister Jon Georg Dale var 31 år da han ble utpekt landbruksminister i Erna Solbergs første regjering.

I Tromsø har gruppelederne i de to største partiene, Arbeiderpartiet og Høyre, vært besatt av personer i 20-årene. Da kommunestyret ble valgt i 2015, var nesten en fjerdedel under tredve.

Aps Brage Larsen Sollund meldte før jul at han går av som gruppeleder, for å gå til jobben som regionleder for Kreftforeningen. Det gjør at han får med seg erfaringer som gjør at han vil kunne gjøre en bedre jobb om med andre perspektiver om han gjør et comeback i politikken. Det gjør han også uangripelig om noen prøver å klistre broilerstemplet på han senere. Ingen vil kunne si at han kommer rett opp fra ei broilermerde, slik Odd Klaudiussen lett spydig har tegnet over.

Høyres Kristian Støback Wilhelmsen var 23 år da han i 2015 var partiets ordførerkandidat. Også han har nå trukket seg tilbake, og satser på en karriere innen jus. Han vil utvilsomt stå sterkere som politiker om han kommer tilbake til politikken med erfaringer fra arbeidslivet, enn om han hadde tviholdt på et fulltidsverv i kommunepolitikken.

Et eksempel på en ungdomspolitiker som har fått erfaring fra arbeidslivet før hun kom tilbake er Aps Ragni Løkholm Ramberg. Dessverre for Tromsø er hennes retur i politikken over for denne gang. En av grunnene til at hun har blitt en respektert og populær politiker, til tross for at hun har frontet vanskelige saker, er at hun har rikelig med erfaringer fra andre områder enn politikk. Det har gitt henne en tyngde ikke mange andre politikere er i nærheten av.

Det er ikke mangel på ungdommelig innflytelse i norsk politikk i dag. Når arbeidet med nominasjonen til kommune- og fylkesting nå skal begynne, bør samtlige parti jobbe for en bredest mulig representasjon i befolkningen. Det gir flest mulig grupper en stemme inn i organene som bestemmer på vegne av oss.

Arbeiderpartiets slagord er «alle skal med» – det må også gjelde deres egne rekker.