Jeg gleder meg til sommeren. Utsagnet er verken spesielt oppsiktsvekkende eller originalt, og grunnen til at det nevnes nå, har ingenting med sørpe og drittvær å gjøre.

Jeg gleder meg rett og slett fordi Bukta så til de grader byr opp til dans. Årets program blir det beste på mange år, og bookingene vitner om at festivalen har funnet tilbake til seg selv.

Hvis man skulle sette opp to artistnavn som nærmest står for alt det Bukta aspirerer til å være, ville Gluecifer og Hellacopters blitt notert ned først. Ikke bare spiller de på festivalen, begge bandene har også nyss gjenoppstått fra de døde.

At legenden Thåström, kjent fra Imperiet og Ebba Grön, i tillegg kommer, gjør at langhelga blir enda mer stas. Og da har man ikke engang begynt å gå gjennom de mindre kjente godsakene.

I motsetning til Parkenfestivalen i Bodø, er ikke Bukta slik at folk kjøper billett uten anelse om hvem som spiller. Selv om Bukta gruser alle andre festivaler hva «location» angår, er ikke dette alene nok til at tromsøfølk går dit. Selv skyhøy standard hva festivalmat angår, gjør ikke Bukta til et selvskrevet sted å besøke.

Folk som går på Bukta er levende opptatt av musikk, og hvis festivalen ikke leverer på dette området, blir ikke nydelige omgivelser, god mat og strålende vær det samme.

Det blir murring med en gang Bukta-publikummet ikke føler at de får varer av ypperste kvalitet på musikkområdet. Det samme skjer i lokalpressen. Bukta har selv bidratt til å gjøre tromsøfolk litt bortskjemte, og det får de innimellom svi for.

Opp gjennom årene har vi blitt vant til storheter som Iggy Pop, Motorhead, Alice Cooper, Roky Erickson og The Hives, og forventningene har blitt hevet i dobbel basstrommetakt med bookingmerittene. Tromsøværinger er godt vant, og tar virkelig ikke til takke med b-varer.

På Parkenfestivalen ville de færreste brydd seg om programmet var dårlig. Ikke ville det påvirket billettsalget, og ikke ville noen hevet stemmen, rett og slett fordi så godt som ingen kommer for å høre på musikken. Det eneste man må vokte seg for i Bodø, er å booke for rolige artister, ettersom folk prater så høyt at de rett og slett overdøver musikken.

Parkenfestivalen er bare en bygdefest med litt høyere bakgrunnsmusikk. Bukta er noe helt annet. Det er derfor det spiller en slik stor rolle at de leverer når det gjelder booking.

Kritikken har haglet i avisene de årene de har slitt med å finne gode «headlinere», og man har prøvd seg med nødløsninger à la «karaokeversjonen» av Thin Lizzy, uten Phil Lynnot eller noen av de sentrale i bandet. Eller Dweezil Zappa, som rett nok spilte musikken til sin langt mer kjente far, Frank Zappa, men likevel … «Zappa plays pappa», som Feedback så slemt kalte det, ble ingen rungende suksess.

Selv om Buktafestivalen innimellom har blitt nærtakende når avisene og folk i sosiale medier har gitt dem det glatte lag, skal de være glade for at det er slikt engasjement rundt hva de serverer musikalsk. Avisene bryr seg, og det gjør jaggu publikum også. Og man tukter den man elsker, som alle skrifttro vet.

Bukta var helt fra starten tydelig i sin rockprofil med tungvekt på gitarbasert musikk. Da Døgnvill kom, ble de imidlertid utfordret når det gjaldt å tiltrekke seg massene.

Resultatet ble noen år hvor Bukta glemte seg selv og jaktet på det folkelige, med bookinger som Åge Aleksandersen & Sambandet (to ganger), samt popnavn som Mew og Cardigans.

De siste årene har Rakettnatt kommet inn som en konkurrent, men den har med sin elektronikaprofil vært behagelig langt unna Bukta, slik at hver festival kan få styre med sitt.

Resultatet i år er i alle fall forbilledlig for Buktas del, noe som nok vil resultere i tre garantert utsolgte dager under årets festival.

Sommeren i år ble bra, og jeg er særs glad for at jeg bor i Tromsø.