Forvirrede asiater i nordlys, falleferdige skur, Petter Stordalens vulgære The Egde, sentrumstomme lokaler og en evig fest i 130 skjenkestuer. Velkommen til byen vi elsker å hate.

En venninne plutselig på tråden like før høytiden. Om vi kunne tenke oss å feire julen sammen med henne? - På Røros, der du bor til daglig? undret jeg. - Nei, i fødebyen min Tromsø. I leiligheten til foreldrene mine. Det var bare å bestille lugar på nordgående hurtigrute, og håpe på det beste.

Første gang jeg satte mine bein i Ishavsbyen, eller Ultima Thule som jeg en gang kalte Nordens Paris, var på 70-tallet da Glimt herjet som verst. Og ikke minst med stakkars TIL. Særdeles høyrøstet på retur flyplassen, sang vi så det ljomet nede ved taxiholdeplassen.

Men det ble det en brå slutt på. Tom Opsahl fikk seg en sjøvott på størrelse med ei sel-luffe over flabben av en særdeles forbannet ishavsgast. Ikke at vi lærte så mye av det. Vi har da herjet der oppe etter det.

Men tiden leger dessverre ikke bare alle sår, den dreper også alle tilløp til livsutfoldelse. Så i de senere år har det for denne skribent vært å følge med i avisene på den evige pissekonkurransen mellom de to fylkes- og bykommuner.

Tromsø skal ha alt, og unner ikke en bodøværing en dritt. PCI måtte vi nesten tilkalle Snåsamannen for å få til. Men Tromsø deler gjerne vårt arvesølv med andre. Statens Vegvesen og Helse Nord vil de flytte til Finnmark når de snart skal bli samboere med 76.149 finnmarkinger, et ukjent antall ”horete hannrein” som forsvarsminister Frank Bakke-Jensen sa det, og en enorm villmark delvis styrt via en parlamentarisk teltleir i Karasjok. De trenger alle de varme tanker de kan få.

Men naturen har gitt byen et ess i ermet. Nordlyset. Vi har det i Bodø og, men ingen her har funnet på å selge et naturfenomen. Bare tenk Saltstraumen så skjønner man hvilke genier som har stått for salget av Bodø og omegn siden Doris Løkkes tid og fram til nå. Men Tromsø omsatte altså for 600 millioner i nordlys i 2017, og 100 reiselivsbedrifter har en økning i bookinger på 22 % inn i det nye året.

Ikke alle eventbyråer er like seriøse. Mye er knapt en halvtenkt tanke, og noen sjarlataner rasker sammen et slags konsept, men kommer du ens ærend fra Kina er det kanskje ikke så nøye at du blir sjanghaiet og kjørt til dyp dal der folket ikke har sett nordlys i generasjoner.

Vi ankom midt på dagen sammen med minst 100 asiatere. Vi aner ikke hvilke land de kom fra, men de hadde svermet rundt med sine termoser, fruktkurver og ekstra matpakker ranet fra en av de enorme buffeer som Hurtigruten er verdenskjent for. De forsynte seg grovt, og åt som ville dyr. De lignet veldig på bakfulle nordmenn på all-inclusive i Syden.

Og i byen var de over alt. I sine enorme dunjakker dro de på flere par ski med nye Rottefella, og gikk vaklende rundt domkirka som fulle alker. Det må ha vært en svært oppfinnsom eventnisse som fikk dem ut på et slikt latterlig opplegg.

Sentrum er likt Bodø. Mye tomme kontor- og forretningslokaler hvis du ikke ligger midt i indrefileten. Noen meter ut i periferien er det intet bak tomme, sorte utstillingsvinduer, og mange har bukket under for kjedenes ubønnhørlige inntog.

Men de klager ikke, tromsøværingene. Det kan være for at de er pussa halve døgnet. Aldri har jeg sett så mange og eklektiske skjenkesteder på ett sted. Byen skryter av 130 bevillinger, og det dekker luksusetablissementer som The Egde ned til den enkleste sjeltersjå med rekved på gisne vegger.

Så hva har vi felles, om noget? Tja, havnedirektøren har meldt sin avgang på grunn av det avisa Nordlys karakteriserer som ”prosjekter og planer i klassen stormannsgalskap”. Som tilrettelegging for restaurantdrift i havnelokaler. Hørt det før?

Og så har vi da våre to elskede fotballag. Endelig i samme seng etter å ha horet litt rundt med andre både over og under sin verdighet. Derfor var det et tegn fra oven da jeg gikk meg rett på Sturla Solhaug. Legenden. Mannen bak 1-0 på Ullevaal i oktober 1975. Noen år etter at jeg og Tom Opsahl hadde blitt tyrannisert på taxiholdeplassen i Tromsø.

Men nå skal de få på kjeften.

Slaget om Nord-Norge står på Aspmyra 16. mai.

Saken ble opprinnelig publisert hos BodøNu og er gjengitt med tillatelse.