I TV-reklamer der man prøver å prakke på oss matvarer som potensielt kan lage ulyder, har man i de siste årene valgt å legge på ekstra ulyd.

Pizza knaser verre enn knekkebrød knust i dunderkjevene til Petter Stordalen. Smattelyder blir skrudd opp. Man har til og med lagt til svelging – for virkelig å selge produktene til det norske folk.

For mange er disse motbydelige lydene sikkert et velkomment avbrekk fra de evinnelige reklamene med unge hipsterdamer som radbrekker gamle hits med babystemmer og stønning. For andre av oss er det en lidelse og et endelig argument for å kutte ut kjøpepizza.

Eksplosjoner i kjeften

Jeg snakker ikke nødvendigvis om misofoni, som er anerkjent lidelse der man ikke tåler ekle lyder. Jeg har ingen problemer rundt et lunsj- eller middagsbord. Det er knasing og smatting i utide som driver meg nært vanvidd.

Som når en kompis knaser potetgull i to ganger 45 minutter mens man prøver å se en fotballkamp. Eller når noen setter seg ved siden av deg med et eple når man leser.

Jeg har hatt kollegaer som jeg aldri har vært i møter med uten at de har terrorisert alle med uvanene sine. Det spiller ingen rolle om møtet er på morgenen, rett før lunsj, rett etter lunsj eller på slutten av dagen. Alltid kommer hun drassende (i møter er det er nesten alltid en kvinne) med noe sunt, som rå gulrøtter, eple, knekkebrød eller disse grusomme og steinharde rugflakene som lager eksplosjoner i kjeften.

TV-bransjens skyld

Det er også et problem at det er de minst hensynsfulle av oss som påtvinger oss andre ulydene sine. De minst hensynsfulle er også de som spiser eklest. Som har et ekstra resonanskammer i munnen. Som stønner etter hvert glefs, og ikke er redde for å vise fram maten de har i munnen. Som legger ekstra flid i å lage mest mulig støy av hvert eneste molekyl de har stappet inn fjeset.

Jeg legger delvis skyld på TV-bransjen. Det er min egen skyld om jeg er masochistisk nok til å skru på programmer med smattende kjendiser som synger og gråter over flinke de selv er. Men var det virkelig nødvendig å servere tidligere statsministre mat da de skulle fortelle om opplevelser av allmenn interesse? Eller var det relevant at reporteren under VM i hurtig- og lynsjakk trøkket i seg banankake før han smattet seg gjennom intervjuer og slurpet arabisk te? Et av grelleste eksemplene fra nyere tid, var da den flotte programlederen i NRKs Forsker Grand Prix presterte å stappe i seg kebab før hun presenterte en deltaker. Ikke bare det, men hun tok også en ny og solid munnfull midt i presentasjonen!

Legitimert smatting

Jeg er redd TV-bransjens hensynsløse kringkasting av smatting og knasing er med på legitimere noe som burde vært forbundet med skam. I andre land har de lydteknikere som skrur ned lyden når folk spiser. Du får aldri høre Tom Hanks smatte.

I Norge har legitimeringen av ufyselige kroppslyder gjort det stadig vanligere å plage andre med medbrakt og bråkete mat i offentlige rom.

Jeg tror det er et urinstinkt å mislike stygge spiselyder. At det oppfattes som et faresignal hos mange av oss å høre lyder som ligner en ulveflokk som glefser i seg mammut med lårbein og alt.

Reaksjonene våre ligner, dog i en veldig mild grad, på reaksjonene til folk som er utsatt for en potensielt livstruende hendelse: Man kan flykte, kjempe eller overgi seg. Oftest overgir man seg, og det hender at man må flykte om man ikke er i et møte. Men da jeg var et uskyldig offer i episoden der en ekling, åpnet en 250 grams potetgullpose, inhalerte alt og ristet ut siste saltkorn i en gapende kjeft, alt i løpet av en kort busstur – så vurderte jeg å ta opp kampen.