Fra sidelinja

«Hva er galt med moderne arkitektur?»

Jeg vil hevde at vi er så vant til dårlig arkitektur, at vi tror vi har godt av det.
meninger

Gamle bygninger er vakre på avstand og appellerer til sansene på nært hold. De har dekor, vakre materialer, symmetri og farger. Når arkitekter i dag skal tegne vakre omgivelser, må slike virkemidler brukes unntaksvis.

Den slags er vi ferdig med, fordi det er umoderne. Arkitekter har en vanskelig oppgave, og resultatet er omgivelser som ikke bare er stygge, men som påvirker oss negativt.

Et eksempel er Kystens Hus, som fra sin beste side har løftet byens ansikt mot sundet, med sin funky form mot havnebassenget. Men hele bygget er vridd mot sundet, med åpenhet utover, mens det lukker seg mot Havnegata og Stortorget.

Taket henger så lavt med mot Havnegata at man er redd for å slå hodet i Prix sine skilt som henger ned. Er man høy nok, er dette nok en reell fare.

Selve hovedinngangen er i et hjørne, en monumental plassering, men det er åpenbart at hovedinngangen er en underordnet del av bygget, for vinduene blir høyere jo lengre bort fra hovedinngangen man kommer.

De automatiske dørene er en ikke-opplevelse, men så kommer man inn til et stripete teppe som i alle fall gjør meg «hautoillat», før neste dør er i en annen vinkel, forvirrende og desorienterende. Så kommer man inn i et lokale preget av betong, mørke og lav takhøyde.

Jeg elsker betong, men forskjellige materialer har forskjellig effekt på folk. Betong er kaldt, grått, sterilt og hardt. Et materiale som fremmer eller svekker viljen til å bruke penger på mat?

Hvilken psykologisk virkning bygget har på de besøkende, ser ikke ut til å være tatt i betraktning, for jeg kan ikke tenke meg at «nedtrykt» var følelsen de ønsket å utløse. Dette gjelder mange moderne bygninger.

På den andre enden av skalaen, er Ishavskatedralen og The Edge opplevelser både på avstand og på nært hold. Men de er unntak.

Et annet eksempel på noe som var bedre før, er de gamle, fine dørene med sine trehåndtak. Fine å se på, gode å ta på. Wi-To har dem på hjørnet.

Sammenlign dette med inngangen til Mathallen. Jeg er stor fan av Mathallen, og jeg håper folk bruker tilbudet. Jeg har aldri kjøpt noe der som ikke er førsteklasses. Men døra inn har et slarkete håndtak som kjennes ut som om det ikke kommer til å være sterkt nok til å trekke den tunge døra ut. Man skal liksom jobbe litt for å komme inn.

Ta en kikk på byen, og se om du finner ei ny dør som er fin. Du vil bare finne de samme, stygge, grå, glassdørene med stålhåndtak. I verste fall vil man gå rett på glasset, fordi det ikke går an å se at det er ei dør der en gang (en gang krasjet jeg i ei dør, som en annen kjøttmeis).

Ble det en gang bestemt at moderne dører SKAL være dødskjedelige? Eller har alle glemt at døra er førsteinntrykket til din butikk eller restaurant?

Jeg tror forklaringen har å gjøre med svakheten i det moderne. Hvis du er like rar som meg, har du kanskje tilbrakt tid på NRK sine nettsider og sett på gamle TV-opptak.

På 1960-tallet var folk velkledde, de snakket fint og visste hvordan de skulle oppføre seg. De kjente sin plass. Erik Bye hadde en autoritet som skapte ro og trygghet i studio.

På 1980-tallet er klærne forferdelige og frisyrene ute av kontroll. Det dypeste TV-øyeblikk jeg har sett, er et klipp der Dollie deLuxe anno 1989 ser på et klipp av seg selv og frisyrene sine i 1984. Og ler. LørDans Dan Børge Akerø virket like usikker som gjestene i studio.

Ingen visste helt hva et talk show var for noe. Usikkerheten hang tykt på de dobbeltspente dressene og det kreppa håret. Hvordan kunne de være annet enn ukomfortabel når de så slik ut? På 1980-tallet var den gamle verden over, alt var mulig, mest på godt. Samtidig ble ting veldig ... teit.

Da modernistene skapte den nye arkitekturen for hundre år siden, og dermed skapte ideologien arkitekter fortsatt tegner etter, krøp de ned fra skuldrene til kjempene som kom før dem, og ble stående på sine egne, stutte bein.

Enten det er jugendgårdene i Ålesund eller til og med det temmelig corny slottet som kongen vår bor i, har disse byggene en autoritet og selvsikkerhet man får når man bygger videre på gammel tradisjon.

Selv en middels arkitekt kunne tegne fine ting. Man skal virkelig være en mester, som Arne Jacobsen eller Jan Inge Hovig, for å skape noe vakkert når man ikke har historien å lene seg på. Og deres hemmelighet er, selvfølgelig, at deres bygg er full av eldgamle arkitektoniske prinsipper. Men de skjulte det godt.