Venstres planlagte inntreden i den blå-blå regjeringen har allerede ført til utmeldelser fra partiet, så når tre grønne statsråder nå står klare, er det ikke fritt for at det er knyttet en del spenning til dette.

På forhånd visste vi at det bare var noen få departementer som var aktuelle for Venstres del, men mest spørsmål var det knyttet til om de ville overta kulturministervervet.

Da Linda Hofstad Helleland mandag meldte «sykdomsforfall» eller «ikke rakk fly» (de ble visst ikke enige med seg selv om forklaringen) til åpningen av TIFF, skjønte vi hva svaret ville bli – hun ville ikke lenger komme til å være Norges kulturminister.

Inn kommer etter all sannsynlighet Venstre-leder Trine Skei Grande. Man skal selvsagt være forsiktig med å sprette champagnen for tidlig, men på papiret virker det som et særdeles godt bytte.

Et samlet kultur-Norge står i alle fall klart til å hilse henne velkommen, for Helleland-perioden som leder for departementet vil absolutt ingen savne. Å ta over jobben blir som å hoppe etter «Eddie the Eagle».

I løpet av sine 24 måneder i stillingen har Linda Hofstad Helleland gjort seg mest bemerket ved å fremme det hun kaller norske verdier. Her har hun gått så langt at hun til og med har hevdet at «Deilig er jorden» ble forbudt sunget ved en Stavanger-skole, en påstand som på ingen måte medførte riktighet.

I september inviterte Helleland 250 artister, kulturpersonligheter og deres støtteapparat til regjeringens representasjonsbolig i Parkveien i Oslo, for å feire suksessen til norsk musikkeksport.

To uker senere la Helleland frem et statsbudsjett med gigantkutt i posten som omhandler reisetilskudd og nettverksbygging internasjonalt. Bokstavelig talt umusikalsk. Som Hans Olav Lahlum så treffende sa det: «Det er merkelig at Helleland ikke vil satse mer offensivt på norsk kultur, hvis hun er så opptatt av norske verdier».

Linda har vært mer idrettsminister enn kulturminister. Hun forsøkte imidlertid å få til en ny åndsverklov – selve grunnloven for kulturlivet – men det endte i fadese. Ingen i Medie-Norge kommer heller til å felle tårer over Hellelands avgang. Sist statsbudsjett ville hun kutte 25,7 millioner i produksjonstilskuddet, mange års krise til tross. Dette ble til slutt unngått, takket være Venstre og KrF sine stemmer.

Hva skjer så med den nordnorske innflytelsen i regjeringen, når Per-Willy Amundsen (Frp) etter all sannsynlighet ryker ut? Min gjetning er at det ikke vil påvirke det i hele tatt. Amundsen har for så vidt ikke vært i stillingen mer enn 13 måneder, men noen tydelig nordnorsk stemme har han på ingen måte vært.

Der hvor Frank Bakke-Jensen (H) på tilsvarende tid (først som EØS- og EU-minister, og siden oktober som forsvarsminister) har fremmet Nord-Norge i en rekke saker, sliter man med å finne tilsvarende eksempler når det gjelder justisministeren.

Bakke-Jensen forhindret rett nok ikke at flybasen på Andøya ble lagt ned, men kystjegerkommandoen opprettholdes i alle fall i Harstad og helikopterbasen på Bardufoss beholdes enn så lenge.

Per Sandberg må også kunne hevdes å være en nordnorsk stemme, til tross for at han teknisk sett representerer Sør-Trønderlag. At hans forslag med henhold til tilbudsplikten har vært mer i favør Aalesund-trålerne, er en annen sak.

Og hvis Per-Willy blir den som skal fronte landsdelen, er det kanskje ikke så farlig om vi ikke er representert. Fiskeriene hadde han i alle fall glatt kastet over ripa, til fordel for prøveboring.

Hvis det er ett punkt Jeløya-erklæringen har vært tydelig på, er det når det gjelder å slå fast at regjeringen vil frede Lofoten, Vesterålen og Senja fra konsekvensutredning om olje og gassvirksomhet de neste fire årene. Det er det klareste grønne avtrykket Venstre har etterlatt til nå, og en svært oppløftende nyhet for oss i nord.

Hvorvidt vedtaket om dyrere diesel blir like varmt mottatt i en landsdel som fortsatt ikke skal ha tog og med ingen tiltak for å få ned prisene på kortbanenettet, er en annen sak.