Sett fra sidelinja:

«Cod bless you!»

Torsken må bli en turistattraksjon, skriver gjestespaltist Marit Rein.
meninger

Plutselig står Daniella med sin tunge vinterjakke, altfor kalde vintersko, hvite pelsdotter over ørene og med iPaden i hendene i filethallen på Myre Fiskemottak i Vesterålen. Sammen med kjæresten, mor og far har hun tatt turen fra Italia for på egen hånd å se hvor tørrfisken de elsker kommer fra.

Før de ankom produksjonslokalene har de gått tur under tørrfiskhesjene og fotografert iherdig – fisk og fjell, fisk og folk, fisk og miljø. Her de nå står på det våte betonggulvet, berges de av sin hjertelige begeistring, for egentlig har de ikke noe i matproduksjonslokalene å gjøre. Her råder hygiene- og arbeidsmiljøregler.

Fisk og store, tunge maskiner er også en dårlig kombo med vitebegjærlige italienere i selfiehumør. Arbeidsformannen på bruket tar likevel en omvisning, og italienerne får oppleve det de har kommet for. De snur på fisker, snuser, smiler til arbeidsfolket, fotograferer og kommuniserer direkte fra stoccafissoens hjemland.

Dette er ikke første gang verken dette fiskebruket eller andre får utenlandske gjester på døra, og dessverre blir de fleste avvist. Som alle andre steder hvor det produseres mat, må slike bedriftsbesøk tilrettelegges.

Vi er straks inne i den myteomspunne skreisesongen. Fisken som bygde landet, førsteelskeren fra Barentshavet som har tilbakelagt tusenvis av kilometer for å dra til norskekysten for å elske. Selve symbolet på fiskerinasjonen Norge, en fisk vi er umåtelig stolt av og som vi eksporterer for millioner hvert år.

I utlandet er skrei og torsk synonymt med Norge og Lofoten. Derfor er det merkelig at ikke vi er stoltere her hjemme, at vi ikke står på hau for å vise fram en av våre viktigste hovednæringsveier.

Det var også poenget til Stian Frivåg fra Fiskeriparken på Myre under et innlegg på Arctic Frontiers i forrige uke. Han lanserte ideen om at også hvitfisknæringa bør etablere sine visningssenter etter modell fra laksenæringa.

Mens laksenæringa etter søknad kan få innvilget en såkalt visningskonsesjon som gir næringa en særskilt produksjonstillatelse på flere hundre tusen tonn laks, finnes det ingen slike ordninger i hvitfisknæringa.

Å investere tungt i utstillingslokaliteter og tilrettelegging for barn, unge og publikum generelt, er et krav, men ikke spesielt omkostningsfullt når visningskonsesjonen gir en produksjonsverdi på flere titalls millioner kroner.

En annen sak, er hvor lite attraktive for folk flest laksenæringa har klart å gjøre sine visningssentre, men det lar jeg ligge. Å bruke samme modell i hvitfisknæringa med kvotebestemmelsene vi har på villfisk, er kanskje vanskelig, men den overordnede ideen om at det er behov for å vise fram landets viktigste og attraktive matproduksjon, er overmoden.

For hva gjør vi selv når vi reiser til utlandet? Vi går i matens fotspor, der landet eller regionen i samarbeid med reiselivsnæringa har tilrettelagt for slikt. Mest kjent er besøk på vingårder i Europa og USA, hvor vi søker den samme opplevelsen som Daniella og hennes følge etterspurte når de kom til Myre. Vi vil også se og lære om vin.

Hvor kommer den fra? Hvordan ser det ut der vindruene vokser? Hvordan produseres vinen? Hvordan smaker den? Hva er akkurat dette vindistriktets fremste attributter?

Hvorfor skulle ikke vi gjøre det samme med fisken?

Det norske reiselivsproduktet fisketurisme, er ensbetydende med raske båter, kostbart havfiskeutstyr og turister som er opptatt av å fange storfisken og/eller hamstre et stort antall kilo renskåren filet for å ha med hjem. Et reiselivsprodukt det i årenes løp er investert tungt ifra mange aktører, med båter, fiskeutstyr og rene filethaller med stor frysekapasitet.

Dette har også blitt en investering med negative konsekvenser som gjør at stadig flere kritiserer dette som ødeleggende og lite ønsket. Regler innføres, men overholdes ikke, og mengden fisk som går uregistrert ut av landet er formidabel, uten at myndighetene vet eksakt antall kilo eller verdien av fisken.

Vi plukker ikke druer, sopp eller frukt for å hamstre med oss hjem fra utlandet. Vi aksepterer regler og de begrensningene vi blir forelagt på steder vi reiser på matturer. Norsk sjømatproduksjon, både når det gjelder natur, kultur og produksjon, må underlegges samme tenking og begrensning.

Å skape reiselivsopplevelser rundt fisken vår, er et overmodent samarbeidsprosjekt mellom fiskeri, havbruk og reiseliv. Å formidle fiskerihistorien, gjerne i samarbeid med laksenæringa, arrangere kontrollerte fisketurer og kokkekurs i tilberedelse for å vise veien fra fjord til bord, er ikke bare en god idé, det er også et inntektsbringende reiselivsprodukt som skaper merverdi av fisken.

Når skreifestivalen åpnes på Myre om fjorten dager, feirer de skreiens pris med kulturaktiviteter og fiskeriformidling i særklasse. Her skjer det noen dager til ende, det som kunne dannet malen overfor turistene også. Filetskjærekurs, kokkekurs, her kan du skjære torsketunger og/eller ro den gamle båttypen som fiskerne brukte før i tida. På havets festbord får du smake skrei i alle varianter.

Sprekkferdige av stolthet løfter de fram den ellers så hverdagslige torsken. En lignende festival har jeg opplevd på Røst også, øya som lever av tørrfiskproduksjon. Her har de hver sommer sin egen opera om tørrfisk, opplæring i tørrfiskvraking, og ganefryd med smaksopplevelser du bare kan drømme om.

Jeg kunne nevnt mange, mange flere ildsjeler og lokalsamfunn som brenner for denne typen viktig kulturformidling med fisken i hovedrollen.

Nå gjenstår det å tilby slikt resten av året. Også i fiskelandsbyen Tromsø. Fisken, fiskere og fisketilvirkere må få større plass i reiselivets gylne triangel: Midnattssol, nordlys og fisk.