04.05.1949 - 11.12.2017

Vi minnes Hans-Petter Melsbøe

meninger

Med familien samlet rundt seg sovnet han stille inn i sitt hjem. Bisettelsen fant sted ifra Elverhøy Kirke den 19.12. Overraskelsen var stor for oss som opplevde ham like før under en kaffeprat, og i godt humør.

Han var klar og sterk mental helt til det siste, og fortalte underveis beundringsverdig rolig og kort om sykdomsutviklingen og den regien han hadde lagt omkring den medisinske behandlingen.

Vi var fettere, venner og skolekamerater på Gyllenborg Skole, og fulgte hverandre i voksenlivet. Under hans sykdomsperiode fant vi sammen til jevnlige kaffestunder på byens kafeer. Der møtte også vår felles fetter, Knut Markussen, og hans tidligere kollega.

Da ble gode, herlige og humørfylte opplevelser gjenopplivet ifra gamle Fylkestrykkeriet med Ivar Abrahamsen som sjef. Mange historier ble delt, også omkring vår fargerike familie, som fikk lattermusklene i sving for oss alle tre.

Livet skulle leves så normalt som mulig fortalte han, og filosofien var at han hadde fått med seg det aller meste. Resten ville være som et lotteri mente han, og grep til kaffekoppen med et lurt smil som avrundet temaet. I ettertid er jeg svært takknemlig for at vi nettopp fikk disse rike stundene sammen, hvor sykdom og dårlige prognoser ble byttet ut med mange positive formiddagstimer.

Hans mor Gerd (Rotvold) og far Roald la grunnlaget allerede i 1949, samme året som Hans-Petter var født. Tante Gerd fortalte om opplevelsen av lykke over å kunne flytte inn i helt nytt vertikaldelt hus i Hagaveien 41/43, i trivsel og harmoni sammen med familien Fjellstad.

Så satt vi der sammen på toppen av Røstbakken en januardag i 1958, skrevs over min flotte julegave, en «Tarzan» rattkjelke for prøvetur som hadde fristet lenge. Nemlig å sette utfor Røstbakken med målsetting å komme oss ned til porten ved «St. Elisabeth», der vi begge var født.

Det var en fantastisk opplevelse, inntil strøkets og kommunens plogbilsjåfør – han Kåre «Ludde» stoppet – veivet vinduet ned – rettet på sjåførlua, og ba oss passe oss for både plogen og bilene som vi synes aldri å komme den gangen.

Ulriken» var om vintrene vår lekearena, og lenge før noen fant på å kalle området for «Bak Olsen». Begge utstyrt med nystrikkede «Mariusgensere» og velbrukte ski med solide «Kandaharbindinger», la vi i vei. Alpinisten Marius Eriksen hadde allerede tatt plass i våre hjerter. Den som hoppet lengst av oss på «himmelspretten» og i hoppbakken, – det var Hans-Petter og Ole Jørgen Theodorsen.

Etter badeopplevelsene i Telegrafbukta på en varm sommerdag, kunne vi bli sittende ute på trappa på Røstbakken for å nyte nybakt brød med sirup på. En tur bort til vår egen «Skomaker Andersen», kjøpmann Harald Johnsen, ga alltid en opplevelse. Som med sine snille øyne og lett buskete øyenbryn, tok oss med rundt for varekjøring i sin nye Volvo Duett varebil. Det ble belønnet med en «Sweet Mint» tyggegummi til hver. Da følte vi så inderlig på en lykkelig og rik barndom, og helt uvitende om livets utfordringer som skulle komme.

Idrettstalent på fotballbanen hadde han også. Under prestens tale ved bisettelsen kom det fram om hans drømmer og ambisjoner. Nærmeste nabo og kompis, Geir-Vegar Eilertsen, de gode fotballspillerne og klassekameratene, Per Jørun Hansen og Sigurd Dahle, kan nok bekrefte iveren med å komme seg på fotballbanen etter skoletid.

I skolearbeidet var han en flittig elev, og særlig med tegneblokka. Vikarlærer og byens egen kjente kunstmaler Arnulf Bjørndal ga han ros for talentet med sine naturtro tegninger, mens vi andre prøvde med dårlige etterligninger.

Familien flyttet til Ramsund før Hans-Petter skulle begynne i 7. klasse. Kanskje noe som påvirket hans mulige utvikling innen idretten her i Tromsø. Men ramsundværing ble han aldri, og allerede som 16-åring dukket han opp i Tromsø for å mønstre på skoleskipet Statsraad Lehmkuhl.

Sjømannsdrømmen ble deretter utprøvd og avsluttet etter noen måneder i utenriksfart. Hans søster Gøril forteller om den store kofferten han hadde med hjem. Den var full av julegaver og en spesiell gave til henne – et lite dådyr av krus som alltid har stått på peishylla som et minne om ekte søskenkjærlighet.

Mor Gerd var mest glad og lykkelig over hjemkomsten, mens far Roald trakk pusten og kommenterte rolig: «La ungdommen leve ut drømmene og lære». Vår tante Gerd og onkel Roald var enestående gode foreldre for Hans-Petter, Tor og Gøril.

Hans-Petter levde en aktiv og lykkelig ungdomstid her i Tromsø. Underveis var han svært heldig – han traff sin livsledsager Inger Johanne. De giftet seg, fikk barna Christin og Anita og bygde seg hus på Forhåpningen i Rudiveien. Sønnen Jørn Roald Skogvik fra et tidligere forhold har alltid vært en del av familien, som også valgte det grafiske yrket. Lykken fortsatte med livets dessert – barnebarna. De ble forgudet og elsket, men som han dessverre fikk så altfor kort tid sammen med.

På fritiden var den flotte hytta i Sør-Lenangen svært mye brukt. Men de senere år ble det også rom for mange reiser i inn- og utland. Senest nå sist sommer hvor de hadde en fantastisk reise med hurtigruta langs Finnmarkskysten og kjøring med egen bil til mange nye, spennende steder. Hans-Petter fortalte entusiastisk om opplevelsen med bil til Hamningberg sammen med Inger Johanne, og at han var i god form hele sommeren.

Hans-Petters kreative og kunstneriske evner falt på plass med hans yrkesvalg. Etter læretid ved Fylkestrykkeriet, fikk Hans-Petter fast stilling på trykkeriet til Peder Norbye a/s. Der opparbeidet han seg stor tillit via faglig dyktighet igjennom flere år.

Det la grunnlaget til at han i 1994 sammen med kollega Cato Henriksen overtok den velkjente trykkeribedriften her i Tromsø. Under navnet Norbye & Konsepta, flyttet de i 2013 ut av lokalene i Fr. Langesgt. og ned til Håpet.

Hans-Petter var i prosessen med å pensjonere seg da sykdommen satte et uventet brått punktum for ham som daglig leder. Men livsverket Norbye & Konsepta lever fortsatt videre sammen med en trofast kundekrets. Cato og de ansatte kjenner fortsatt på dagene uten Hans-Petter og den tomme kontorplassen, som liksom venter på ham ennå.

I en tilnærmet fullsatt Elverhøy Kirke fikk vi tatt farvel. Det gjorde også kameratene fra Frimurerlosjen. Ordførende mester, Jan-Erik Lindberg i St. Johanneslosjen Stella Polaris, holdt en tale i kirken med takk og stor anerkjennelse til Hans-Petter. Under minnestunden i losjelokalene holdt Håvard Grjotheim på vegne av 07 Media og Grafisk Bransjeforening en gripende tale med sterke følelser, hvor betydningen av Hans-Petters store engasjement og innsikt ble holdt fram, og som påvirket til at bransjen her i landet kunne omstille seg og overleve inn i en ny tid. Innsatsen var tidligere belønnet av Bransjeforeningen med en tildelt ærespris under årsmøtet i juni 2017.

Jon Olaf Klodiussen takket for mange gode, minnerike år og hilsning fra alle hyttenaboene i Sør-Lenangen. Samtidig fulgte en hyggelig påminnelse til Inger Johanne om at hele familien skulle bli ivaretatt til neste hyttesesong.

Hans-Petter Melsbøe var den aller beste lytteren jeg noen ganger har kjent. Med en rolig og vidunderlig irriterende innestemme kunne han lure de aller fleste samtalepartnere til å tro at han var uengasjert.

Når han rettet seg opp i stolen, og hevet det høyre øyenbrynet med et lett smil i den venstre munnviken, kom det svært velvalgte kloke betraktninger om det aller meste.

Hans lune og lekne humoristiske sans kombinert med sterk fagkompetanse, overrasket ofte mange av hans venner og kolleger landet rundt. Klokskap og latter gikk alltid hånd i hånd i Hans-Petters nærvær.

Hans balanserte væremåte skapte avdramatisering for familien, og sørget for at de aller fleste ikke klarte å ta inn over seg den alvorlige sykdommen han kjempet imot. Derfor er det mange av oss som fortsatt ikke har oppfattet faktum av at han har gått bort. Han er liksom bare en liten tur ute på reise. Men sorgen og savnet har etter hvert festet seg for oss alle.

I skrivende stund får jeg en gladmelding ifra Ingen Johanne, som forteller om en planlagt tur til Gran Canaria, for et lite avbrekk i sorgtunge dager. Hans-Petters gode kollega Kent Lundblad tok resolutt og inviterte henne med reisefølge til sin egen leilighet der. I Hans Petters ånd og på vegne av Inger Johanne, overbringes herved en stor takk for gjestfriheten.

Inger Johanne, Anita, Christin, Jørn Roald og barnebarna, samt Tor og Gøril, vil oppleve at vi er mange som inn i fremtiden vil ivareta Hans-Petters gode minne.