Fra sidelinja:

«Olympiske leker i sjampo og nettcasino»

I flere uker nå har folket i Nord-Norge fått øse sin vrede over disse minuttene som vi blir avspist med ved at nyhetssendingene fra distriktet blir så sterkt reduserte.

  Foto: Tom Benjaminsen/Terje Pedersen

meninger

Aldri har vi elsket dette nyhetsmediet så sterkt som akkurat i disse dager. Dette kvarteret før Dagsrevyen ble plutselig til noe av det viktigste av alt.

På et vis kan man forstå det. For det skal sannelig noe til at hendelser i Majorstuas utkanter når sentrale nyhetskanaler. Det gjelder såkalte riksaviser også. Ikke bare Dagsrevyen.

Og ja. Jeg er enig. Det er triste saker. Var triste saker, rettere sagt. For nå ser det ut til at statskanalen vår har gitt seg. Vi får tilbake det trøtte kvarteret vårt før Dagsrevyen, etter det man kan forstå. Hvilket er meget bra. For det er lisensbetalernes kanal vi snakker om her. I NRK driver man ikke bare og kringkaster/slenger meningene sine land og strand rundt, man lytter også til folket sitt. Det er nesten blitt «Litt Ditt» hele sulamitten.

Denne konflikten om kvarteret har imidlertid stjålet litt av oppmerksomheten fra et annet mediepolitisk problem som noen av oss mener er adskillig større enn disse minuttene. Det er at Statskanalen vår er så blakk at den nesten ikke kan kjøpe noe OL-stoff overhodet. Spareblusset der i gården har plassert oss oppe på tribunen med bare en liten radiosender og fikle litt med.

Nå kan en nemlig lete øynene røde etter OL-sendinger i kanalene vi eier uten å finne noe særlig. Men vi får altså høre litt radio. Blir fryktelig spennende å «høre» Norges kamp mot Sverige i Curling eller astmakongen Martin Johnsrud Sundbys innspurt mot en eller annen dopingtatt russer på radio.

Hva er det som har skjedd her? Å «høre» idrettsstevner var noe våre forfedre dreiv på med. Det var da Hallgeir Brenden og Johan Grøttumsbråten kappgikk i svingene og herr Brå brakk staven sin. Hva i svarte er som har skjedd i fedrelandet de siste femti år eller så? Hvordan er det mulig å «prise ut» en kanal som sitter på seks milliarder kroner hvert eneste år?

Hva er det som har skjedd med internasjonal idrett og Olympiske leker når de auksjonerer bort TV-rettigheter til høystbydende for selv å bygge opp et vanvittig byråkrati i egen organisasjon. Hvordan greide de å administrere dette før? Uten denne flommen av milliarder. I den tiden da det var selvsagt at vår felles fjernsynskanal skulle vise oss vår fremste idrettsfolk i kappestrid rundt i verden. Hvordan skal vi nå få se vår største idrettsmann her oppe i nord, Johann André Forfang hoppe bakkene ned i Sør-Korea?

Da må vi sannsynligvis klemme oss inn mellom reklame for vaskemidler og se på at John Carew fortsatt har det så jævla gøy med «Come on»-kasinoet sitt. Kanskje blir vi også tvunget til å booke et hotellrom på Trivago eller hva det nå heter før storhopperen vår får grønt lys der oppe.

Hvorfor har tiden gått bakover på dette området? Det skal normalt ikke være mulig. Et stekt egg kan ikke gjøres ustekt igjen, slik termodynamikkens 2. hovedsetning beskriver det. Tiden kan bare gå en vei. Fremover. Om vi da ikke beveger oss raskere enn lyset selv. Noe skøyteløperne våre strekker seg etter hele tiden.

I tidligere tider var Olympiske leker den siste idrettsarenaen som skulle slippe reklame til. De var selve bolverket mot kommersialisering av idretten. Ingen utøvere som levde av idretten sin fikk delta i lekene. Masse problemer ble det da med ishockey. Spillere fra NHL i USA og Canada kunne ikke bli med i lekene på grunn av dette. Det tvang OL til retrett og en måtte endre på regelverket sitt.

I dag deltar ikke disse likevel. De kommer ikke til OL, fordi det er mer lønnsomt å kjøre sin egen sesong i Amerika. Derfor er ishockey blitt en annenrangs idrett i OL.

Hvor lenge er det til at andre idretter går samme vei?

Idrett er nå blitt enda mer penger og kommers enn det noen gang har vært. Og grunnen til det er at publikum enda er der. Vi stiller lojalt opp og åpner ikke bare hjertene våre for idretten, men også lommebøkene.

Det tragiske er at det ikke engang er idrettsfolkene vi sponser på denne måten. Det er i stedet grådige idrettsledere uten demokratisk kontroll overhodet som velter seg i idrettsinteresserte folks penger.

Det ligger likevel et tynt håp her når vi til tross for at vi må betale store penger, likevel nå må lete mellom vaskepulverne på TV for å finne gladiatorene våre. «Johann André Forfang hopper mellom Come on og Betsafe i natt en gang».

Om en skal gjette, kommer folk, og kanskje til og med utøvere, til å snu seg mot dette slik at reklameverdien av den grunn krymper så pass mye at pampene i idretten må finne andre måter å dekke luksusbehovene sine på.

Undertegnede har tatt feil før, og vil trolig gjøre det igjen. Men det er likevel ingen grunn til å gi opp drømmen om at NRK skal være en kanal til vår felles glede og opplysning. Et samfunnsoppdrag i eteren. Hva med en egen reklamefri sportskanal ...uten Trivago?