Tromsø har alltid vært en by som har bestått av to etniske grupper: Du var enten bone eller bygutt. Hvis du er i tvil om hvem du er, så ligger hintet i om du har kjørt mye ferge i livet ditt. Om svaret er ja, kan du være ganske trygg på at du er en bone. Om du er medlem av Isberget er du bone … kanskje til og med en tjyvbone!
I den senere tid har flere og flere bona tatt over byen. Skillelinjene har blitt visket ut, og bonan har stadig inntatt en mer og mer urban form. I gode gamle dager var det enklere. Da måtte bonan gå på nedsiden av Storgata. Hvis ikke fikk de juling. Bonan hadde sine egne utesteder og holdt seg stort sett for seg selv med sin bonkultur og dårlige hygiene. De var også ydmyk og underdanige i kontakt med byfolk. Jeg lengter tilbake til tiden når bonan kjente sin plass!
Problemet med at bonan tar over byen er samtidig at de prøver å ta over definisjonsmakta. Debatten rundt «tromsøværingen» er med andre ord et forsøk på å gi nytt innhold til begrepene «bone» og «bygutt». Det vil vi bygutter ikke være med på. Det er på tide å stå opp og kjempe mot denne snikbonifiseringen.
Selv om man har en posisjon i byen, er godt integrert med hensyn til urbanitet og har talegaver, så gjør ikke det deg til en ekspert på å definere hvem som er Tromsøværingen anno 2018. En gjeng med bona kan ikke lage nye spilleregler, ihjelsminke bruden og plutselig lage et nytt rammeverk for den nye tromsøværingen. Du kan ikke omskrive historien.
Tromsøværingen vil aldri bli en bone. Bonan her i byen bør derfor innfinne seg i å være bona, og slutte å påtvinge oss byfolk sin bonkultur. Vi godtar at dere er bona – da bør dere godta at vi er bygutter!
Jeg vil avslutte med noen visdomsord fra en filosof fra Nedre Håpet; «Å være bone e egentlig ikkje så ille, det e bare jævlig bonat!»