Nok en norsk OL-prosess er over, den andre på få år. På det nasjonale politiske plan ble til slutt prosessen for et OL i Oslo umulig å fullføre. Det parti som hadde tatt ja-oppgaven, ville blitt hardt kjørt i opinionen. Nå berger alle sitt politiske omdømme ved å si nei.

I Tromsø var en av motivasjonene for vår søknad at OL også ville ha den effekt å velsigne region og landsdel med anlegg som ville gi oss en nasjonal likestilling. Oslo sin motivasjon ligger helt tydelig i noe av det samme; gamle og nedslitte anlegg ville med et OL fornyes, sammen med nybygging og annen infrastruktur. Derfor er det ikke overraskende at politisk ledelse i hovedstaden – og det har vel vært uttrykt regjeringsstøtte på dette, umiddelbart etter nederlaget uttalte at den planlagte anleggsbygging står fast. Det vil bare ta noe lengre tid. Flott at det holdes oppe en slik fane i det jeg oppfatter er i breddeidrettens navn. Forskjellen på de sentrale strøk i sør er at de allerede har svært mange anlegg, men som trenger rehabilitering. Og økt befolkningsutvikling krever i tillegg nybygging. I nord er status enklere: Vi mangler anlegg i alle idrettssektorer, og trenger mest nybygging. Vi har heller ikke hall-anlegg som kan arrangere mesterskap på nasjonalt nivå.

Det store etterslepet. Men et politisk nei til OL og kun det, blir svært lite kreativt og offensivt på norsk idretts vegne. Nå er anledningen her for å snu OL-prosessen til noe mer positivt enn å sitte igjen med bare et nei til OL i Norge. Begge prosessene – i Tromsø og Oslo, har avstedkommet så mye og bred diskusjon i Idretts-Norge, at vi vet meget godt at etterslepet på anlegg for spesielt breddeidrett er enormt. For å ta eksempelet med idretten der jeg har tillitsverv: Da vi bygde ishall i Tromsø for noen år siden, var det den første i nord. Nord-Sverige hadde da 30 ishaller! Narvik har også fått sin ishall, men ellers er byer og tettsteder i nord preget av hockeymiljø som driver ute på løkker hvor mest tid går til snømåking og annet med hensyn til vær og vind. Med disse to ishallene har interessen og medlemsrekruttering eksplodert i positiv forstand. Aktivt seriespill med kvalitet i nord er likevel ikke mulig før fylkene i nord har i hvert fall to ishaller hver. Nå er Nord-Sverige og Sør-Norge stedene vi må reise til for å spille mot andre enn oss selv i klubben. For andre idretter er det tilsvarende vanskelige hall-anleggs situasjon …. trenger jeg nevne turn? ….eller friidrett? ….håndball? allround skøyter? Etc, etc. Barn, ungdom og voksne i alle aldre står i kø for å utvikle motorikk og sunn folkehelse. I tillegg er det mye enklere å trylle fram alle talentene som blir utøvere på nasjonalt og internasjonalt nivå hvis de kan rekrutteres fra et variert breddeidretts nivå.

Ta politisk grep for hele landet. Jeg kjenner mitt eget parti (Det norske Arbeiderparti) som konstruktivt og nasjonalt byggende i alle sammenhenger. Men jeg utfordrer og oppfordrer også alle andre partier på Stortinget som ønsker å bidra til positiv samfunnsutvikling, til å ta ballen nå mens det er moment på idrettsanleggsdiskusjonen: Øremerk det som ville blitt kostnaden i et Oslo-OL til å finansiere en nasjonal satsing på breddeidretts anlegg! Ikke bare for Oslo, men i hele Norge! Ferdig bygd innen 2022 etter en idretts- og regionalpolitisk laget handlingsplan. Da ville OL-prosessen som har kostet begge «OL-byer» mange ti- og hundretalls millioner kroner i forberedelser, ikke vært forgjeves og kommet inn på sporet av en suksess. Som ville beriket i mer eller mindre grad alle 5 millioner innbyggere i dette land. Det eller de parti som tar denne konstruktive tråden og går i bresjen for slik nasjonal dugnad, vil høste usannsynlig mange idrettsforeldrestemmer ved de neste valg. Og for den delen av befolkningen som fortsatt drømmer om et OL i Norge; et slikt tiltak vil øke folkets forståelse for en slik folkeidrettsfest mye tidligere enn om vi fortsatt skal slite med etterslepet på idrettsanlegg – fortsatt på en uoversiktlig tidshorisont. Bare anleggsbygging i Oslo-regionen som plaster på akkurat dette OL-såret, vil bare forsterke de nasjonale motsetninger. Da blir det aldri nasjonal folkefest-stemning for et OL.

Men har Norge råd til dette? For oljenasjonen Norge er kostnaden som en liten, nesten umerkelig bris i verdensøkonomien i forhold til variasjonsendringen vårt utenlandsinvesterte oljefond. Men slik kan vi naturligvis ikke argumentere med langsiktig nasjonal sparekapital. Et annet bilde er dersom vi ville hatt råd til samme kostnadsforbruk til infrastruktur i Oslo-regionen, inkludert et 2 ukers festlig OL-arrangement – med geografisk begrenset etterbruk av anlegg, så må vi per definisjon også ha råd i et enda mer varig og nasjonalt allemannseiende perspektiv! Og med tanke på alle positive ringvirkninger for barns oppvekstvilkår samt den alminnelige folkehelse, er det mer et spørsmål om vi har råd til å la en slik anledning gå fra oss?