Det må ikke lønne seg å være ufør, sier arbeidsminister Robert Eriksson som forklaring på hvorfor han vil kutte i barnetilleggene for de som har aller minst, de lavtlønte uføre.

Det er en utrolig kynisme arbeidsministeren legger for dagen. Han later som han tror at folk kan velge om de vil være uføre eller ikke. Han vet selvsagt bedre. Det er en lang og krevende prosess fra en person blir alvorlig syk til han eller hun sitter med et vedtak om at de er varig uføre. Hvis virkeligheten var som Robert Eriksson later som han tror, kunne de bare bestemme seg for at ”Jeg vil heller være frisk og rik, enn syk og fattig”. Det kan de ikke, de må leve med dårlig eller sviktende helse og redusert inntekt.

Arbeidsministeren må grave dypt for å finne et eksempel på at man kan komme litt bedre ut som ufør enn som arbeidstaker. Han velger et eksempel med to barnehageassistenter på 35 år der den ene blir ufør. For å få regnestykket til å gå opp tar han utgangspunkt i en lønn som ligger godt under minstelønna for en assistent som har jobbet noen år. Hadde han lagt minstelønna til grunn ville hun som beholdt helsa og hun som hadde mistet den, kommet omtrent likt ut. Det synes faktisk vi i Fagforbundet er helt greit for alle har rett til et anstendig liv.

Regjeringen og arbeidsministeren synes i følge sine egne eksempler at drøyt 250 000 i året, etter skatt er for mye for en som er ufør og forsørger tre barn. De har foreslått og er i ferd med å vedta at en slik familie bør klare seg med drøye to hundre tusen etter skatt. Dette er en regjering som sier at de ikke kommer til å øke forskjellene i Norge. Få tror på dem etter det statsbudsjettet som de la fram for noen uker siden.

Fagforbundet og Fagforbundets medlemmer har et ektefølt engasjement for de fattigste i samfunnet vårt. Både de som jobber og tjener minst og de som av en eller annen grunn står utenfor arbeidslivet, bør tjene mer, ikke mindre.

På veggen til det gamle sosialkontoret i Trondheim stod det i mange år: ”Sosialsatsan – For lite til å leve av – for mye til å dø av”. Aldri har slagordet hatt større relevans. Man må ha statsrådslønn, minst, for å tenke at 250 000 er for mye for en familie. Det regjeringen nå legger opp til er smålig og uverdig. Fagforbundet håper inderlig at regjeringen også på dette området tvinges til å trekke forslaget sitt.