Det er seinhøst nå, Jørn-Christian. Sola skinner tidvis mellom kalde regndråper og lett snødryss over landskapet som ennå bærer preg av en brukbar høst. Vi føler oss som et typisk nordnorsk høstvær her vi sitter og tenker tilbake på ditt korte, men gode liv. En blanding av sol, regn og nordvestkuling, som skifter i bråe kast i kroppen. Vi gråter i det ene øyeblikket, smiler i det neste og innimellom kan det komme en befriende latter. Du brakte med deg så mye godt og positivt, Jørn.
Men det er tungt og trist for alle oss som står igjen med sorgen og savnet; din kjære Anita, barna dine Andrine og Theo, oss, brodern han Per-Carsten og hans familie, bonusbarna Ingeborg og Hallvard, svigermor Åse – og den store vennekretsen du og Anita har. Alle står vi tafatte og hjelpeløse overfor en død som kom så altfor tidlig. Kreftsykdommen er et helvete på jord. Hvor mye man må lide er det bare de som står midt oppe i det som vet. Og hvorfor skulle nettopp du, vår kjære sønn; du som hadde alle de gode egenskapene man krever av et menneske, bli rammet av den. Du som alle har beskrevet som snill, inkluderende, hjelpsom og god på alle tenkelige måter. En gullgutt.
Midt i sorgen er det godt å tenke på alle de godordene som er sagt og skrevet om deg, både faglig og personlig, det varmer foreldrehjertene. Det gjør oss usigelig godt å vite at du på vennefesten litt over to uker før du døde, selv kunne høre hva som ble sagt om deg, som avismann og som menneske. Det fortjente du. Hvert eneste ord.
Det har vært noen tøffe måneder siden du fikk diagnosen kreft. Måneder preget av håp og pågangsmot, så hjelpeløshet og avmakt over skjebnen. Bare ordet kreft gjør at man blir redd. Du bestemte deg imidlertid tidlig for at denne kampen skulle du vinne. Din ukuelige vilje og optimisme smittet over på oss rundt deg. Optimismen beholdt du helt til det siste, og dermed ble vår sorg litt lettere å bære.
Du har alltid hatt en fin og lun humor, også den beholdt du helt til det siste. Han far var innstilt på å avlyse jobber i din sykdomsperiode, men vi forstår nå så inderlig vel at dette var måten du mente han pappa kunne berge seg gjennom på. Hele tida var du opptatt av andres ve og vel, framfor dine egne plager. «Nå må du huske på hva du selv prediker og skriver om galgenhumoren. Gå ut og mor folk, og samle energi», kunne du si med et skeivt smil. Selv lå du i senga totalt energiløs.
Du klaget aldri, Jørnemann. Aldri, uansett hvor vanskelig verden var for deg. Som nittenåring fikk du diabetes, som tidvis kunne være problematisk å håndtere, men ikke en eneste gang har vi hørt at du har klaget. Og heller ikke dette året, når du i månedsvis var herjet av den djevelske sykdommen. Syt var et fremmed begrep for deg. Du sa vel en gang at du var lei av å ligge på sykehus. Det er vel det nærmeste du kom en klage.
Klokskap var bare en av dine mange gode egenskaper. Du kunne forene klokskap og kunnskap. Det er ingen selvfølge i dag. Ofte søkte vi råd hos deg, og fikk kloke og gode anbefalinger tilbake. Vi har ikke bare mistet en sønn, men også en innsiktsfull rådgiver.
Du og Anita viste oss et mot og en kraft man ytterst sjelden opplever, både i løpet av sykdomsperioden og til siste dag. Gud vet hvor dere hentet styrken fra.
Tårene kommer lett når dette skrives. Akkurat nå vet vi ikke hvordan vi skal makte å takle sorgen og fortvilelsen vi opplever nå. Så plutselig blir det en åpning i skydekket. Vårherre sender litt av årets siste sol ned til oss. Vi blir litt lettere til sinns når vi husker alt det fine vi gjorde sammen sist sommer. Turer til godset på Dyrøya, bursdagen din, markeringen av bryllupsdagen vår, bryllupet deres og senere vennefesten, og turen med hurtigruta opp til Kirkenes. Det var gode opplevelser, alle sammen, selv om alvoret lå der bak, hele tida.
For ikke å snakke om alle de fine minnene fra alle de årene vi fikk sammen. Du var en godgutt, Jørnemann. Selvfølgelig kunne vi være uenige en gang iblant, og temperament har flere i familien, men vi løste det meste med forstand og humor.
Det går mot enda mer mørke dager og netter, - og kulde. Men vi skal makte å varme oss på de gode tankene som naturlig kommer når vi tenker på deg. Takk for at du var en slik fin og kjærlig sønn, takk for godhet, takk for at du alltid møtte oss med et smil og en varm klem, takk for at du alltid stilte opp med klokskap og gode råd, at du alltid brydde deg om oss rundt deg og at du tenkte på andre før deg sjøl, for all den lune, gode humoren som fulgte deg hele livet. Takk for at du var så snill og for all din varme nærhet. Takk for alle gode minner.
Vi har lovet deg å ta vare på dine kjære. Det skal vi gjøre, vår elskede sønn, så godt vi makter. Og vi vet at noen av dine og Anitas nære venner har gitt det samme løftet. Så reis trygt. Vi sees igjen, Jørn-Christian.
Mamma og pappa.