I disse dager søker 6000 ungdommer seg inn på videregående skole på landsbasis. I Troms velger de unge omtrent halvt om halvt yrkesfaglig og studieforberedende studieretning. Spørsmålet er om ikke enda flere burde valgt en yrkesfaglig karrierevei?

Som foreldre så ønsker vi barna våre godt, helst det beste. Vi ønsker at de skal utvikle seg og virkelig ta ut sitt høyeste potensiale, og vi forteller dem mer enn gjerne at de er unike. Jeg mener selvsagt ikke at det er galt å støtte barna sine, forvente at de gjør det bra på skolen og får gode karakterer. Neida, det er bare det at vi muligens kunne ha lagt litt mer bånd på oss og ikke hatt så skyhøye forventninger, lagt så altfor stort press på de unge. For de sier selv at de opplever press hjemmefra, fra andre kanter også, men det er foreldrene som presser mest på når det kommer til utdanning.

Hva er det med oss foreldre som drømmer om at poden skal bli lege eller veterinær eller noe annet som klinger så fint i ørene til  oss sjøl, venner og bekjente? Det er altså ikke noe i veien med ambisjonene våre, men av og til er ikke ambisjonene kompatible med den unges ønske og potensial. Kanskje har man glemt å tenke over hva slags interesser, verdier, talent og egnethet den unge er i besittelse av i forhold til yrkesvalg. Kanskje har ikke poden lyst å ta en lang utdannelse, men heller bruke kroppen og jobbe fysisk, komme tidlig ut i arbeidslivet og tjene penger. Kanskje har han lyst til det selv om han er såkalt skoleflink?

Sannheten er vel mer at vi er ganske middelmådige, de aller fleste av oss. Mange av oss har en helt vanlig jobb, men det å sikte mot en helt vanlig jobb har på ett eller annet tidspunkt blitt uvanlig og mindreverdig. Det må kompenseres, og til det bruker vi barna våre. Det er her vi voksne må ta et aldri så lite oppgjør med oss selv. Det er vel ikke slik at en lengre utdannelse er mer verdt enn en litt kortere utdannelse? Og kan vi uttale oss kvalitetsmessig godt nok om yrkesvalg? Nei, jeg tror ikke det. Vi besitter ikke nok kunnskap om yrkesfagene og mulighetene her, og vi gir derfor anbefalinger på feile premisser. Vi kan ikke forvente at rådgivere i skolen skal gjøre jobben, til det har de altfor knappe ressurser, dessuten kan de aller fleste rådgivere altfor lite om yrkesfagene. Det er derfor vår plikt som foreldre å skaffe oss kunnskap slik at vi kan gi kvalifiserte råd, eller enda bedre, sørge for at samtalen rundt middagsbordet sporer til en refleksjon, en interesse og et ønske om å skaffe seg informasjon.

Det er vår oppgave å se de unge slik de er, at de er forskjellige, med ulike evner og derfor trenger forskjellige måter å tilegne seg kunnskap på. Kanskje vil poden etter å ha valgt yrkesfag og fått seg et fagbrev se at han vil bygge videre på dette, søke seg inn på påbygging, fagskole eller velge å ta en enda høyere utdanning? Ja, og da står døra åpen! Mulighetene er mange innafor de aller fleste fagene, det finnes nesten ingen grenser for hva du kan bli. Men velger du studieforberedende, så gjør du nettopp det, da velger du å lese teori i mange år framover og i tillegg er døra er stengt for omvalg til yrkesfag. For mange er studieforberedende et godt og riktig valg, men vær obs på det faktum at frafallet på høgskoler og universiteter er større enn noen gang. Kanskje er det noen her som burde ha tenkt seg om en ekstra gang?

Fram mot 2030 vil Norge mangle 30.000 fagarbeidere samtidig som stadig færre velger yrkesfaglig karrierevei. Dette er et stort problem, og de aller fleste politikere med respekt for seg selv farter nå rundt med budskapet ”Nå må norsk ungdom velge yrkesfag!” Det er bra, vi trenger drahjelp. Men det hjelper så lite så lenge altfor mange foreldre har holdningen ”Yrkesfaglig utdanning er flott, men ikke for mitt barn”. Vi har et holdningsproblem, og det er med på å gi yrkesfagene lav status. Vi kan skrike oss hese på at yrkesfagene må få høyere status, men hvem skal gi dem det?

Kjære foreldre, tanter og besteforeldre, lær deg i det minste hva yrkesfag er! Hjelp ungdommene til å ta gode valg, og bidra gjerne til å gi yrkesfagene det omdømmet de fortjener. Ikke nødvendigvis av hensyn til faget, men av hensyn til ungdommene som skal velge. Vær med å gi dem respekt for valgene sine og framtidstro! For det viktigste er vel i bunn og grunn at våre barn gleder seg over yrkesvalget sitt, kjenner på lykken av å ha valgt riktig og gleder seg til å ta fatt i arbeidslivet – uansett hva de velger.