Tirsdag 2. juni 2015, resignerte jeg (om mulig mer) i troen på enkelte foreldre i norsk barnefotball. Min sønn på snart 11 år, var dommer i en kamp mellom et rødt og et gult lag i Tromsø, og de som spilte var 7 år. Han var på dommerkurs for et par måneder siden, og dette var hans tredje kamp som dommer. De to første kampene gikk veldig bra, med ros og positive tilbakemeldinger fra både trenere og foreldre. Han hadde som ung dommer fått oppleve grunnpilarene for norsk barnefotball; trygghet, mestring og trivsel. Tidligere nevnte tirsdag, fikk han kjenne på det motsatte, noe jeg kommer tilbake til.

Å være barn, kan generelt sett by på en del utfordringer. Men isolert sett, skal det å spille barnefotball være lek, som fremmer nettopp trygghet, mestring og trivsel. Man skal lære å vinne, og ikke minst lære å tape. Man skal også lære å respektere en dommers avgjørelser. I barnefotball skal man få oppleve å ha en trener, og engasjerte foreldre som gir ros, støtte og veiledning. Treneren er en rollemodell, og for mange barn et forbilde. Jeg uttrykker min bekymring for barna som spilte kamp, den irriterende, og tidligere nevnte tirsdagen. Spesielt de på det gule laget.

Å være voksen i barnefotball, viser seg å være en særdeles krevende, og lite gjennomførbar aktivitet for noen. Treneren til det gule laget uttrykte høylytt misnøye med dommerens avgjørelser i første omgang. 10 minutter før kampslutt, ropte han til dommeren; ”du kan jo ikke blåse på alt”. Den kunne jeg nesten la passere, men han ga seg ikke. Trenerens neste utrop; ”dere får ordne en eldre dommer neste gang”, gjorde at jeg for første gang i livet kunne relatere meg til noe Siv Jensen har sagt. Jeg ble nemlig sjokkert.

Jeg sprang over banen og startet diplomatisk med å forklare treneren at dette var guttens tredje kamp som dommer, og at han er 10 år. Dette hjalp omtrent like mye som å be Israel roe bitte litt ned overfor Palestina. I tillegg kom en annen forelder fra det gule laget å uttrykte sin vanvittige misnøye, siden dette var tredje kamp på rad de var blitt bortdømt. Tygg litt på den. 7-åringer som blir bortdømt. Ja vel, da så.

Det endte med at treneren til det røde laget valgte å stoppe kampen, da dommeren ikke klarte å gjennomføre. Det endte med at grunnpilarene i barnefotballen ble kvestet ved roten, i hvert fall for en fersk dommer på 10 år. Det endte med at jeg egentlig ikke vil at mine barn skal være involvert i barnefotball, fordi det er langt fra første gangen en forelder eller tre, mister evne til kognisjon på sidelinja. Det endte med at ingen sa unnskyld til gutten.

Det som for meg framstår som et lite mirakel, er at gutten ønsker å fortsette som dommer. All ære til han. Trenerne til det røde laget har også en god del av æren for dette, da de roste og trøstet han etter kampen.

Jeg har åpenbart et lite forklaringsproblem angående objektivitet i denne saken, men vurderer det som irrelevant. Jeg hadde reagert på samme måte, uansett hvem dommeren på 10, 12 eller 14 år hadde vært. Eller for hvilket lag, den reflekterte treneren hadde vært et så godt forbilde for. Det relevante er at noen voksne må forsøke å bruke, bare litt generell refleksjon, i en slik krevende situasjon, en fotballkamp mellom 7-åringer kan være. Og spesielt dersom man blir bortdømt kamp etter kamp, etter kamp.