Publisert: 28.11.2011 kl. 01:00
Kjære gjester, medarbeidere og kirkefolk!
Velkommen til biskopens årlige mottakelse 1. søndag i advent. Det er fint å se dere alle.
Et nytt kirkeår har begynt. Det er for lengst en tradisjon at biskopen etter gudstjenesten i domkirken holder en mottakelse for å markere at vi går inn i et nytt kirkeår. Her deler jeg noen tanker og opplevelser med dere knyttet til det kirkeåret som vi har bak oss. Men jeg ønsker også å komme med noen aktuelle betraktninger innenfor kirke og samfunn.
Virksomheten i bispedømmet er stor, og jeg må velge ut noen saker.
Kirkens betydning
Vi har bak oss et krevende kirkeår. Hvilken betydning kirken har samfunnet, fikk vi se i forbindelse med de ufattelige og tragiske hendelsene 22. juli i år. Da ble kirkens funksjon i forbindelse med nasjonale tragedier og ulykker tydelig. I folks bevissthet har kirken stor betydning for vår nasjonale bevissthet. Det viser en undersøkelse fra 2003. 74 prosent av befolkningen og 76 prosent av Den norske kirkes medlemmer anså det som viktig at kirken medvirker ved nasjonale katastrofer og ulykker. Jeg tror ikke den prosenten er mindre etter det som skjedde i sommer.
22. juli vil prege oss i lang tid fremover. 8 ungdommer fra vårt bispedømme mistet livet. Enda flere var vitner til de grusomme hendelsene. I avisen Nordlys i går sto 37 AUF-ungdommer som var på Utøya 22. juli, frem med sine fortellinger. Det er sterk lesning. 67 ungdommer fra Troms og Finnmark reiste til Utøya. 59 kom tilbake.
Disse og mange andre må leve videre med sår på kropp og sjel. Nå gjelder det å være medmennesker for dem som trenger det. De trenger å bli sett og vist omtanke. Et langvarig oppfølgingsarbeid venter lokalt. Det er et ansvar som også menighetene må ta del i.
En stor takk til kirkens ansatte og frivillige i dette bispedømmet for den måten dere gikk inn i situasjonen på og møtte de skadde og pårørende. Dette står det stor respekt av. Til tross for at Norge er en av de best utbygde velferdsstater, er det behov for kirkens evne til og erfaring med å skape og formidle medmenneskelighet, omsorg og varme. I sommer gjorde kirken det den alltid gjør når den kommer tett inn på mennesker og lindrer i sårbare situasjoner. Det skal vi fortsette med.
Noen tall fra virksomheten
De tallene jeg oppgir, er fra 2010. Statistikken for 2011 får vi ikke før neste år. Men tallene er allikevel aktuelle og veldig stabile viser det seg.
Den norske kirke har en medlemsprosent på 78. Dette tallet er synkende med ca. 1 prosent i året. Det har i hovedsak to årsaker: innvandring fra utlandet og utmeldinger av kirken. Dessuten har det vært en opprydding i kirkens medlemsregister i 2009. Følgen av det var at ca. 20000 medlemmer forsvant.
Vårt bispedømme ligger nesten på topp i antall medlemmer med 85,1 prosent. Men også i Nord-Hålogaland er tallet svakt synkende.
Allikevel må jeg si at tallene fra Den norske kirkes virksomhet i landet som helhet og i dette bispedømmet er veldig stabile over tid. Gudstjenestedeltakelsen har holdt seg nokså konstant. Oppslutningen om nattverden viser en liten tilbakegang..
I 2010 ble det avholdt nesten 66000 gudstjenester i hele landet med over 6,1 millioner deltakere. I Nord-Hålogaland var det over 4500 gudstjenester totalt med drøyt 337000 deltakere. Det gir et snitt på 74 deltakere pr. gudstjeneste totalt og er en liten økning fra året før. For søndagens gudstjenester er gjennomsnittstallet 94. Nesten 51000 gikk til nattverd. Det er som nevnt en liten nedgang fra året før. Det kan komme av at det ble holdt færre gudstjenester med nattverd i vårt bispedømme. Nord-Hålogaland befinner seg blant de fire bispedømmene i landet som lavest andel nattverdgjester i forhold til gudstjenestedeltakere. Det er en utfordring, men sier også noe om geografi og menighetsaktivitet.
I løpet av året møter Den norske kirke mange mennesker som er i en sorgprosess. Det gjelder først og fremst i forbindelse med begravelser, men også i sørgesamtaler og sorggrupper. På landsbasis utføres det ca. 40000 begravelser innenfor rammen av Den norske kirke. Ca. 2 millioner mennesker deltar i kirkelig begravelse hvert år. I Nord-Hålogaland ligger antall kirkelige begravelser på rundt 2000 med en gjennomsnitt på 74 deltakere.
Det betyr at begravelsene utgjør en viktig strategisk folkekirkelig arena. Selv om begravelsene er kirkelige handlinger, må en tenke at de i større og større grad utgjør en del av menighetens samlede gudstjenesteliv. Her møtes mennesker og kirkens medlemmer som ellers ikke er så ofte å se til vanlige gudstjenester. Derfor blir satsningen på begravelsene som en folkekirkelig gudstjenestehandling viktig.
Tilbakemelding fra brukerne
I 2009 var det en undersøkelse som spurte forbrukerne hvordan de oppfatter tjenestene fra ulike offentlige etatene. Den norske kirke var inkludert i undersøkelsen. Resultatet viser at Den norske kirke kommer meget godt ut når det gjelder kvaliteten på tjenestene, måten brukerne blir møtt på og graden av profesjonalitet. Da ligger Den norske kirke i toppskiktet.
Jeg blir glad og stolt når jeg får slike resultater på bordet. Det viser at vi har et meget kompetent mannskap i kirken som bidrar med en veldig solid tjeneste. Takk til alle dere ansatte for den trofaste tjenesten dere gjør. Det er dere som skaper kirkens gode omdømme ute blant folk. Når jeg er på visitas, merker jeg meg den positive tilbakemeldingen jeg får fra mennesker jeg møter og fra de lokale myndighetene. Når jeg tenker på de ressursene vi rår over av antall ansatte og en veldig sårbar økonomi, må jeg si at kirken er en billig institusjon for samfunnet. Kanskje den billigste i landet i forhold til utfordringer, ansvar og antall årsverk. Dere får mye ut av lite. Takk skal dere ha!
Kvinners prestetjeneste
I år har vi feiret 50 års jubileums for kvinners prestetjeneste i Den norske kirke. Her i bispedømmet ble jubileet markert med en storslått feiring på Senja der den første kvinnelige presten, Ingrid Bjerkås, hadde sin tjeneste.
Kvinners prestetjeneste gjennom 50 år: Takk for den! Takk for den tjenesten og den innsatsen som er gjort gjennom 50 år!
Noen må alltid gå foran, også i kirken. Ser vi tilbake på kirkens historie, finner vi mange kvinner og menn som har gått foran. De har eid de visjoner og den styrke som må til for å gå foran. Vi skal være stolte av dem. Felles for dem alle, er har de har en urokkelig tro på Gud og kjærlighet til kirken og menneskene.
Ingrid Bjerkås var den som gikk foran, sammen med biskopen i Hamar og Nord-Hålogaland. Det skjedde ikke uten strid. Hard strid.
I dag er situasjonen en helt annen. Ca. 70% av Den norske kirkes lederskap er i dag kvinner. I det teologiske studium er kvinner i flertall, og få stiller spørsmål ved det. Dette er et symbol på en åpen og inkluderende kirke som vil være nær menneskene og vise at Gud elsker alle. Den åpenheten er ikke selvsagt. Den må vise seg i handling.
Det er ikke lenger slik at kvinners prestetjeneste sprenger kirken. Deres prestetjeneste har vært med på å forsterke mange menneskers tilhørighet til kirken, og Ingrid Bjerkås gikk foran. Dette er vår kirke, og sammen skal vi definere den, kvinner og menn. Kirken behøver oss alle.
Et år med reformer
2011 har vært et reformår. Flere reformer har kommet opp på hverandre. Det har blitt mye nytt å forholde seg til, noe særlig menighetene har merket. Tre store reformer har preget dette året: demokratireformen, gudstjenestereformen og trosopplæringsreformen. Disse reformene har vært og er viktige satsningsområder i bispedømmet som vi bruker myer ressurser på.
Demokratireformen er et resultat av kirkeforliket i Stortinget i 2008. De politiske partiene ble enige om å gi Den norske kirke større selvstendighet i forhold til staten. Forutsetning for denne reformen var at kirken skulle sikres et tilstrekkelig demokratisk grunnlag. Oppslutningen om de kirkelige valg til menighets- og bispedømmeråd var for liten.
Så satte man i gang to valg av menighets- og bispedømmeråd, et i 2009 og et i år. Hensikten var å øke oppslutningen om de kirkelige valg og prøve ut forskjellige modeller for valget. Man ville innføre mer direkte valg til bispedømmerådet og dermed også til Kirkemøtet.
Flere steder var valgdeltakelsen formidabel i forhold til tidligere valg. Valgene ble tettere knyttet til de andre offentlige valg, og det ble utarbeidet et valgmateriell som skulle gjøre valget kjent og attraktivt.
I alt ble det i år avgitt over 400000 stemmer i landet ved menighsrådsvalget. Det er en oppslutning på 13,47 prosent totalt, en liten nedgang fra valget i 2009. Ved bispedømmerådsvalget var oppslutningen på nesten 11 prosent. I Nord-Hålogaland ble oppslutningen på drøyt 17 prosent ved menighetsrådsvalget og nesten 13 prosent ved bispedømmerådsvalget, til sammen over 27000 stemmer. Det er også en liten nedgang fra 2009.
I vårt bispedømme var det direkte valg til bispedømmerådet. De fleste bispedømmer hadde en blanding av direkte og indirekte valg. Direkte valg til bispedømmerådet er en helt ny ordning og uvant for mange. Det førte til at ca. 20% av stemmene ble forkastet. Det er altfor mye.
Når oppslutningen om menighetsrådsvalget var større enn om bispedømmerådsvalget, kommer det nok bl.a. av at kandidatene til bispedømmerådet var ukjent for de fleste. Dessuten var valgreglene for bispedømmerådsvalget helt annerledes enn ved menighetsrådsvalget. Valget til menighetsrådet var listevalg, mens valget til bispedømmerådet var ordnet som preferansevalg. Det ble for komplisert for mange.
Dette må Kirkerådet i evalueringen ta kritikk for. Ved neste valg må reglene endres, slik at de to kirkelige valgene blir mest mulig like og mest mulig lik andre offentlige valg.
Nå evalueres valget for å se om kirken har bestått Stortingets forventninger til mer demokrati kirken. Om det er en gledelig økning i valgdeltakelsen ved de kirkelige valgene, er tallene fortsatt ikke imponerende. Jeg regner med at valget blir godkjent, slik at reformprosessen kan gå videre med grunnlovsendring og endrede relasjoner mellom stat og kirke. Men den saken vil jeg komme tilbake til neste år. Da vet vi mye mer.
Gudstjenestereformen er en reform av Den norske kirkes gudstjenesteliv. Kirkemøtet vedtok i vår en ny ordning for menighetens hovedgudstjeneste og dåp med det nødvendige regelverk. En ny tekstbok for kirkeårets tekster ble også godkjent. I dag, 1. søndag i advent, tas de nye ordningene i bruk. Slik sett er dette en stor begivenhet.
I tillegg har vi fått en helt ny bibeloversettelse på bokmål og nynorsk, Bibel2011, som allerede er tatt i bruk. En ny salmebok for Den norske kirke er også snart ferdig og skal tas i bruk i 2013.
Hensikten med gudstjenestereformen er å bidra til en fornyelse av menighetens gudstjenesteliv med større fleksibilitet, større muligheter for å involvere flere i selve gudstjenesten og større muligheter for lokalt særpreg av gudstjenesten.
I bispedømmet har vi lagt forholdene til rette for reformen. De nye menighetsrådene skal i løpet av dette kirkeåret utarbeide forslag til ny lokal grunnordning for hovedgudstjenesten.
Jeg vil gi ordet til bispedømmets prosjektleder for innføring av reformen, kantor Ivar Jarle Eliassen, som vil si litt mer om gudstjenestereformen i bispedømmet.
…
Jeg er full av forventning til denne reformen og det den kan bety for gudstjenestelivet i bispedømmet. Den medfører ingen revolusjon. Vi skal heller ikke ha noen ny liturgistrid som i 1977. Men jeg håper reformen skal bidra til fornyelse og større bevissthet og engasjement om gudstjenestelivet i lokalmenigheten.
Trosopplæringsreformen er en reform av kirkens dåpsundervisning. Den har pågått siden 2004. Målgruppen er barn og unge fra 0 til 18 år. Reformen er ment å skulle erstatte noe av skolens gamle kristendomsundervisning og gi barn og unge opplæring i kristen tro og liv.
Dette er en ambisiøs reform som Stortinget vedtok ved lov i 2003. Siden 2004 har fem av våre ni prosti innført reformen. De øvrige fire venter på å få de nødvendige bevilgninger på statsbudsjettet. Kanskje et prosti til i bispedømmet kan bli tildelt trosopplæringsmidler i 2012. Det ser ut til å drøye. Jeg beklager det, for menighetene som ennå ikke har fått tildelt trosopplæringsmidler, har vært fulle av forventninger til denne reformen.
Nå er ikke trosopplæring noen ny oppfinnelse. Kirken har alltid drevet med trosopplæring. Men den reformen som er kommet, er en fornyelse av kirkens trosopplæring. I tillegg følger det penger med. Men trosopplæring kan man drive med eller uten penger.
Når jeg under visitasene spør menighetsrådsmedlemmer om motivasjonen for å stille i menighetsrådet, er svaret ofte omsorgen og engasjementet for barn og unge i menigheten. Trosopplæringen kan gi nytt liv og ny giv i menighetens barne- og ungdomsarbeid. Det er viktig at ikke bevilgningene fra Stortinget stopper opp, men at vi nå kan få fullført innføringen av reformen i hele bispedømmet.
Jeg lar en ny røst høres: rådgiver i trosopplæring Anne Kristi Kjenne. Hun sier litt om trosopplæringsreformen i bispedømmet.
…
Nært knyttet til trosopplæringsreformen er satsningen på Ung i kirken. Ung i kirken er et tiltak i kirken for å styrke ungdomsarbeidet og rekruttere ungdom til kirkelig utdanning og frivillig engasjement i kirken. Ungdom fra hele bispedømmet samles hvert år til ungdomsting og velger et ungdomsråd og delegater til Ungdommens kirkemøte. På ungdomstinget drøfter ungdommene aktuelle saker i kirken.
Å delta på ungdomstinget og å møte ungdomsrådet er en stor glede og inspirasjon. Jeg er imponert over de unges engasjement, kvaliteten på samtalene og forhandlingene og fokus på rekruttering av ungdom i kirken.
Jeg vil la avdelingsleder Inger Hvindenbråthen fortelle hva dette arbeidet betyr for de unge i bispedømmet.
…
Trosopplæing og Ung i kirken viser en økende oppslutning om tiltak rettet mot barn og unge. Jeg mener at Ung i kirken har vært en vellykket satsning i bispedømmet. Det ivaretar ungdomsperspektivet i bispedømmet og styrker ungdomsengasjementet. En stor takk til ungdomsrådet.
Bemanning og rekruttering
Bemanningssituasjonen for presteskapet i bispedømmet har vært skiftende dette året. Særlig to prosti har vært rammet av vakanse: Hammerfest og Senja. Men vi har hatt og har gode vikarer som langt på vei har dekket de grunnleggende behov.
Det har vært 12 presteansettelser i bispedømmerådet dette året. 40 vikarer har vært engasjert i prestestillingene. Pr. i dag har vi 8 ledige prestestillinger. I 4 av dem har vi langtidsvikarer, dvs. at de ikke lyses ut ennå.
Å ha mange vikarer i drift for å dekke de primære behov er en kostbar ordning. Men den er nødvendig, og jeg er glad for at vi har en god vikartilgang. Det betyr mye for prestenes arbeidssituasjon og for menighetene som står uten prest.
I årene som kommer, vil vi merke en betydelig avgang blant prestene også i vårt bispedømme. Vi klarer ikke å rekruttere nye prester og andre kirkelig ansatte i vigslede stillinger blant våre egne. Vi er helt avhengige av rekruttering utenfra, fra de sørnorske utdanningsinstitusjonene og fra andre bispedømmer.
Derfor blir en god personalforvaltning, rekrutteringsstrategi og omdømmebygging blant de viktigste sakene bispedømmet kan arbeide med i tiden som kommer, og vi trenger å styrke personalforvaltningen i bispedømmet for å få dette til.. Vi merker allerede at vi har for få prester i landet i forhold til ledige stillinger. Vi som er et såkalt utkantsbispedømme, vil merke dette sterkest. Når flere attraktive stillinger i Sør-Norge etter hvert blir ledige, vil det nok virke forlokkende på prester som ikke har sine røtter her. Og det er de fleste. Vi har hatt en stabil stamme av prester som har valgt å bli her, men også de blir pensjonister
Kirkelig utdanning i nord
Et viktig bidrag til rekruttering av kompetent mannskap til stillingene i bispedømmet er den kirkelige utdanningen som finner sted i landsdelen.
I dette arbeidet har vi et godt samarbeid med teologiutdanningen ved Universitetet i Tromsø og med Kirkelig utdanningssenter i nord. Begge institusjoner utdanner prester, kateketer, diakoner og kirkemusikere. Det er livsviktig for vår kirke i nord å ha gode utdanningsinstitusjoner for kirkelig tjeneste. Det er større sjanse for at de som utdannes her, også blir her.
Dessverre har tilgangen på studenter til teologistudiet ved universitetet her vært så svak at universitetet vurderer å legge ned mastergradsstudiet i religionsvitenskap. Det vil medføre en faglig svekkelse av studiet og være en tragedie for landsdelen. Det er sterke økonomiske hensyn som styrer tilbudssiden i den akademiske utdanningen nå, og de små studiene trues. Særlig de humanistiske fagene.
Studenttilgangen til Kirkelig utdanningssenter i nord er bedre og mer stabil. Det er jeg veldig glad for.
Samarbeidet med begge utdanningsinstitusjonene her er helt nødvendig, og vi skal sammen med Sør-Hålogaland bispedømme forsøke å bidra til sikring av begge studier. Først og fremst ved å bidra til økt rekruttering til studiene, men også på andre måter.
Takk til dere som arbeider ved universitetet og Kirkelig utdanningssenter. Dere står på med stor kreativitet og faglig dyktighet for at tilbudet til studentene og kirken skal bli best mulig.
Det kirkelige samarbeidet i Barentsregionen
Det kirkelige samarbeidet i Barentsregionen har pågått i 15 år. Det ser vi fruktene av. Det gir seg utslag i en god kontakt mellom kirkene i Barentsregionen og deres ledere, men også i oppbygging av vennskapsrelasjoner mellom menigheter i Russland og her. For eksempel har Tromsøysund menighet en vennskapsmenighet i Arkhangelsk. Det er en økende interesse for slike vennskapsforbindelser hos oss.
I høst var biskopen og prostene på en reise i Arkhangelsk bispedømme. Der knyttet vi mange gode kontakter. Det er imponerende å se den innsatsen som gjøres lokalt i menighetene der borte, særlig på det diakonale området. Gamle kirker restaureres, nye bygges, klostre gjenreises og barn og unge undervises i kristen tro.
I 2010 hadde vi besøk i Tromsø av biskop Tikhon i Arkhangelsk som dessverre døde samme høst. En ny biskop er nå på plass der som jeg vil forsøke å utvikle et samarbeid med. I høst fikk vårt bispedømme besøk fra Murmansk av erkebiskop Simon under Tromsø kirkelige kulturfestival. Han var her sammen med Murmansk kirkekor som bidro på en god måte i festevalen.
En av støttene i det kirkelige barentssamarbeidet i alle år har vært Jon Birkelund, tidligere stiftsdirektør. Hans engasjement i dette arbeidet har vært imponerende. I årevis har han sittet i styret for samarbeidet og vært sekretær. Han har også en diakonal sjel som ser de legemlige og åndelige behov på den andre siden av grensen og behovet for vennskapsforbindelser mellom menighetene.
Jon har nå bedt om avløsning i arbeidet. Det er forståelig, og jeg vil takke ham for engasjement og utrettelig arbeid han har utført helt fra arbeidet startet på begynnelsen av 1990-tallet.
Domkirken 150 år
Vi feirer mange kirkejubileer i bispedømmet. At hovedkirken i bispedømmet, Tromsø domkirke, nå feirer sitt 150 årsjubileum, har vært markert på en spesiell måte gjennom hele dette året med forskjellige arrangement og gudstjenester. En egen jubileumskomite ledet av fylkesmann Svein Ludvigsen har vært ansvarlig for jubileumsåret. Det har komiteen gjort med stor kreativitet og dyktighet.
Vi har to katedraler i denne byen, den såkalte Ishavskatedralen, Tromsdalen kirke, og Tromsø domkirke. Den egentlige katedralen er domkirken. Den er også biskopens kirke. Katedralen har etter kirkelig tradisjon vært den kirken der biskopen har hatt sin stol, cathedra. Derav ordet katedral. Jeg synes domkirken dette året virkelig har markert seg som hovedkirke i bispedømmet og ikke bare som kirken i Tromsø sentrum. Ikke minst har Tromsø internasjonale kulturfestival vært en fin ramme rundt jubileet med kunstnere og bidra av ypperste kvalitet.
Planene er nå å få restaurert den gamle domkirkeorgelet tilbake det til sin opprinnelige form og også få skaffet et nytt orgel fremme ved koret i domkirken. I tillegg er det også behov for et flygel i kirken.
Tromsø domkirke har virkelig markert seg som en kulturkirke dette året. Med nye instrumenter i kirken blir det et løft både for gudstjenestelivet og kulturlivet i byen.
Andre kirker
Jeg gleder meg også over det formidable restaurertingsarbeidet som er utført i Tromsdalen kirke. Over 35 millioner er brukt på dette arbeidet, penger som menigheten stort sett har skaffet til veie, bl.a. gjennom gaver, lån og turistvirksomhet. Jeg var nylig på visitas i Tromsøysund og kunne glede meg over den nyopppussede kirken. Nye og fine lokaler i kirkekjelleren venter nå på å bli fylt av aktiviteter. Her er det over lang tid lagt ned en imponerende innsats både av ansatte og frivillige.
Jeg gleder meg også over kirkebygging i Alta, den såkalte Nordlyskatedralen. Etter mange runder i kommunestyret er byggingen endelig i gang. Også dette blir et praktbygg, en attraksjon i Alta. Kirken planlegges vigslet på nyåret i 2013.
Nå venter vi på en ny kirke i Sandnessund. Menigheten har interessante planer om et flerbrukshus. Kommunen har tildelt menigheten en praktfull tomt, og jeg gleder meg til den videre planleggingen. Menigheten i Sandnessund vokser, og behovet for et nytt kirkebygg er udiskutabelt i en så folkerik menighet. Det vil gå i Sandnessund som i Grønnåsen og Kroken: Når kirken står der, vil den bli fylt av aktivitet. Og man vil se seg tilbake i undring og spørre hvordan man før kunne klare seg uten.
Samisk kirkeliv
Nord-Hålogaland bispedømmeråd har vært med på Kirkemøtet og vedtatt en ambisiøs strategiplan for samisk kirkeliv som skal styrke samisk språk og kultur i kirken. Denne planen forplikter naturligvis også vårt bispedømme. For å kunne møte utfordringene som ligger i planen og implementere den på forsvarlig måte i bispedømmet, må bemanningen på bispedømmekontoret styrkes med en rådgiver som har dette som særlig oppgave. Stillingen har vi, men ingen rådgiver på plass, og jeg opplever at det gode arbeidet vi har hatt med samisk kirkeliv, stagnerer.
Samisk kirkeliv er et prioritert satsningsområde i kirken. Også for oss. Det må vi vise i praksis. Den norske kirke er ikke bare en offentlig institusjon som er forpliktet på de lover og regler som skal styrke de samiske rettighetene, slik de særlig er uttrykt i grunnloven og sameloven. Den norske kirke er også en samisk kirke der evangeliet formidles til samer og av samer i gudstjenesteliv, trosopplæring og diakoni.
I en årrekke har det i samfunn og kirke vært arbeidet for å styrke samisk språk og kultur. Byen Tromsø har markert seg som en åpen og flerkulturell by. Det har vært noe av gleden ved å bo her. Her er det vokst frem et vitalt samisk miljø som igjen har trukket til seg representanter for urfolk fra hele verden.
Tromsø har vært et sentrum for kulturelt gjenreisningsarbeid i Nord-Norge gjennom mange år. Det har vært lagt ned ufattelig mye arbeid i å berge samisk språk og kultur etter en lang periode med hardhendte forsøk på fornorskning og assimilering. Går man nå rundt på universitet eller sykehuset i byen, ser man samiske og norske skilt ved siden av hverandre. De er symboler på den utviklingen som har skjedd.
Nå opplever jeg at kulturhovedstaden i landsdelen, Tromsø, er å ferd med å reversere etter at det ble vedtatt å trekke søknaden om innlemmelse i det samiske forvaltningsområdet. Å melde seg inn ville etter min mening vært en naturlig utvikling. Tromsø har vært og er en samisk by. Den som kjenner denne byens historie, vet det.
Drar vi til andre sammenlignbare byer på nordkalotten som har gått inn i et forpliktende arbeid for å styrke samisk språk og kultur, ser vi at de så visst ikke har tapt på det. Det går an å tenke seg om igjen og ikke la det gå prestisje i denne saken. Men heller utrede på en skikkelig måte hva det vil si for byen kulturelt og økonomisk å gå inn i det samiske forvaltningsområdet.
Når jeg sier det, er det desto viktigere at Den norske kirke her og nasjonalt feier for sin egen dør og viser i praksis vilje og evne til å prioritere samisk kirkeliv. Det er en oppgave jeg ser frem til.
Kvensk kirkeliv
Mye av det jeg har sagt om det samiske, kan også sies om det kvenske.
I fjor oppnevnte bispedømmerådet et utvalg for kvensk kirkeliv. Utvalget skulle arbeide med tiltak for å styrke kvensk kirkeliv.
Utvalget har arbeidet med å samle kvenske salmer, salmer som kvener kan kjenne igjen og glede seg over. Salmene skulle kunne trykkes i den nye salmeboken som kommer i 2013. Det er nå kommet melding om at 10 salmer er antatt i salmeboken. Det gleder jeg meg over.
I den nye gudstjenesteboken som nettopp er kommet, er også viktige liturgiske ledd oversatt til kvensk, slik at de kan brukes i en flerspråklig gudstjeneste. Materialet er lett tilgjengelig.
Utvalget har også arbeidet med å få utgitt ”Bibelboka mi” oversatt og tilpasset til kvensk. Dette er en bok som deles ut til 4-åringer, parallelt med ”Bibelboka mi” på norsk. Boka vil foreligge ut på nyåret.
Det er gledelig at arbeidet med kvensk kirkeliv for alvor er kommet i gang. Lenge har arbeidet ligget på vent, men endelig begynner ting å skje. Og mer kommer til å skje når utvalget får vært i arbeid en stund.
Klimaspørsmålet
Jeg kan ikke mot slutten av min tale la være å nevne klimaspørsmålet. I dette bispedømmet har klima og miljø vært en høyt profilert sak.
Klimakonferansen i København i 2009 og senere i Mexico har vært en stor skuffelse. Før klimakonferansen i København var det et veldig internasjonalt engasjement i klimasaken, også i kirkene. Klimaspørsmålet var en het politisk potet, men resultatet ble et antiklimaks. Landene kunne ikke bli enige om bindende avtaler om å begrense utslippet av klimagasser. Nå er saken nesten død. Imens nærmer vi oss mer og mer en grense for hva kloden kan tåle.
Kirkene over hele verden vitner om hvordan klimaendringer påvirker liv og samfunn. Det skjer dramatiske forandringer i natur og levekår. Som alltid ellers går det først og fremst ut over urfolk og fattige, de som har forurenset minst. Deres rettigheter er truet, omgivelsene ødelegges og skaperverket stønner.
28. november til 10. desember i år skal det være en ny klimakonferanse i Durban i Sør-Afrika. Der vil kirkene markere at klimasaken ikke bare er et politisk spørsmål, men også et moralsk og åndelig spørsmål.
Dette er landenes og politikernes siste sjanse til å vise at de vil handle ansvarlig når de kommer sammen. Jeg har sagt det før og gjentar det: Skal vi være pessimister? Hva er vår fremste oppgave? Våer fremste oppgave er å holde fast på håpet. Håpet er en indre livsviktig kraft som vi må verne om. Om vi beholder det, kan vi fortsette å arbeide for en god fremtid, uansett hvordan utsiktene ser ut. Da gjør man det man må gjøre. Det kirkens ledere og menighetene først og fremst kan gjøre, er å holde saken levende som en profetisk røst og be for verdens ledere og skaperverket, at det må skje en endring.
Avslutning
Til avslutning vil jeg takke. Takk til alle dere som viser meg tillit som biskop. Takk til dere medarbeidere og samarbeidspartnere. Takk for alt dere bidrar med. Takk til alle dere kirkelig ansatte for deres trofaste arbeid. Takk til dere som ber for kirken som er så full av brist og ufullkommenhet. Takk til dere som trofast slutter opp om gudstjenestene. Takk til alle dere som har et håp om at kirken har en fremtid og skal vokse. Takk til dere som har tatt imot meg under besøk og visitaser. Det gledeligste jeg gjør, er å møte dere og bekjenne troen sammen med dere.
Takk til bispedømmerådet for fellesskap og samarbeid. Takk til Ole D. Mjøs som i de tre siste valgperiodene har ledet rådet. Takk til nåværende leder Anne Marie Bakken. Takk for samarbeidet. Et nytt bispedømmeråd vil nå overta etter det gamle.
Takk til dere ansatte på bispedømmekontoret under ledelse av stiftsdirektøren. Jeg gleder meg over samarbeidet med dere. Takk for all støtte og hjelp. Jeg ser frem til videre samarbeid og fellesskap.
Jeg gleder meg over at vi har fått flere nye ansatte på kontoret: diakonirådgiver Heidi Norbye, kulturrådgiver Kristin Mellem, personalrådgiver Bjørn Christian Hagen, prosjektleder og kantor Ivar Jarle Elisassen og rådgiver for Nord-Norges Diakonistiftelse Elsa Knudsen.
Takk også til mine nære kolleger prostene, 9 i alt, som leder prestetjenesten i prostiene. Uten dere hadde min oppgave vært umulig. Jeg gleder meg også over to nye proster dette året i bispedømmet: prost Arve Marthinsen i Hammerfest og prost Olav Øygard i Alta.
Takk til dere alle som kom til mottakelsen også denne adventssøndagen. Det har vært fint og oppmuntrende å være sammen med dere.
Må Guds fred, som overgår all forstand, bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus!
