Man kan undre seg om vi prøver å legge landet så flatt for å gjøre klart til asfaltering av hele Syria.

Ingen tvil om at IS bedriver et rent skrekkregime i de områdene de kontrollerer. Historiene er mange og lettsolgte i vestlige media. Halshogginger, steininger, og massedrap på kristne og andre vantro hører nærmest til dagens orden. Bare så det er sagt: Det er ingen grunn til å tvile på dette bildet som glir så lett inn i vår bevissthet, fordi det svarer uhyggelig godt til våre egne mareritt.

Spørsmålet er: Hva vi gjør med det? Og da reiser man straks noen nye spørsmål. Når hadde man sist suksess med massiv dreping fra luften? Irak, Libya, Afghanistan? Er det blitt bedre i noen av disse landene?

Det vi ikke hører mye om, er hvordan dette massive flyangrepet virker inn på lokalbefolkninga. En skal være svært enkelt skrudd sammen for ikke å forstå at det er sivilbefolkninga som bærer de tyngste byrdene. Det er de som blir drept av bombene og rakettene.

En trenger derfor heller ikke å undre seg over hvordan dette virker inn på rekrutteringen av nye selvmordsbombere og krigere til IS. Når fremmede styrker står i landet og/eller bomber det, blir det ikke akkurat vanskeligere å finne nye soldater til erstatning for dem som blir drept.

Derfor kommer denne såkalte «krigen» mot IS, som vi er så ivrige på i vesten akkurat nå, til å dra ut i tid. Mer enn en halv generasjon har gått allerede, i vår nesten evigvarende kamp mot fundamentalister. Terroren når nå også Europas storbyer, og de fleste land som støtter bombetoktene må regne med besøk av IS-sympatisører, med eller uten bombebelter.

Er det ikke noe halvhjertet over denne bombingen? En tør bare drive krig fra luften uten å risikere for mye selv. Hvordan tror vi dette blir oppfattet i den arabiske verden? Vi skal liksom trene opp Irakere til å utrydde IS. Men vi nekter plent å sette egne militærstøvler på bakken. Vi trives bare oppe blant skyene.

Kanskje er det bare to muligheter i denne krigen, om en ønsker å bli tatt alvorlig av folk i den arabiske verden.

Enten må vi ta til etterretning at mer enn 90 prosent av folkene i de aktuelle områdene sies å være mot IS og ekstrem fundamentalisme, og så la dem rydde opp selv. Ikke engang IS kan overleve over tid uten folkelig støtte. Revolusjoner vil følge revolusjoner, og det vil uansett bli dyrt om en måler i menneskeliv. Spørs likevel om regnskapet blir større eller mindre enn det vår bombing fører til. Flyktningstrømmene blir neppe mindre heller.

Om IS virkelig truer hele vår sivilisasjon som det nå hevdes fra sentrale maktpersoner i Europa, får en ta konsekvensen av det, og ha «guts» nok til å høvle over hele greia med en massiv styrke på bakken. Ikke bare føre krig på betryggende avstand fra uhyrlighetene der nede. Da er man i det minste konsekvent og rydder opp i elendigheten, i stedet for å snike seg rundt oppe i skyene med bombefly og droner. Men den politiske stanken fra likposene som følger av dette, utsetter nok dette i det lengste.

I dag skal det lite til for å hevde at vi har en moralsk overlegenhet når det gjelder IS. Selv sittende president Assad, som har lempet bøttebomber på egen befolkning, blir det mulig å samarbeide med etter hvert. Den, fra før, grundig utskjelte Vladimir Putin, er også plutselig blitt en god alliert. Nå samler alle som vil utslette IS seg på samme side.

Ender vi derfor til slutt opp med vår egen hellige krig, før vi aner at det har skjedd? Kanskje bør vår rolle være annerledes? Hva med å vende ryggen til de hevntankene som nå råder grunnen i Europa og USA, og la araberne rydde opp selv.

Da kan vi bidra med å legge diplomatisk press på Saudi-Arabia og Kuwait, og de som finansierer IS derfra? Og ikke bare følge USAs behov for å holde seg inne med disse arnestedene for fundamentalisme.

Hvem kjøper dessuten oljen IS produserer? Det får være måte på grådighet. Billig olje for kristenmanns blod. Hvorfor kjører IS Toyota pick up? Hvem selger biler og maskingeværer til morderne? Hvorfor ikke heller satse noen milliarder på humanitær innsats i stedet for bombefly? Hva med å ta en slags lederrolle i å drive gode flyktningleirer for dem som greier å komme seg ut av skrekkveldet?

Kort sagt finne vår egen humanitære vei, og ikke sløvt la oss lede inn i nye håpløse eventyr hvor bombefly alltid blir svaret. Uansett hvilket spørsmål man stiller.