Jeg registrerer dessverre at byrådsleder Kristin Røymo (Ap) har sett seg nødt til å begå et nytt løftebrudd, det gjelder løftet om at hun ikke skulle ta omkamp om plasseringen av nyvegen i Ramfjord.
Det nye byrådet ser ut til å være kommet i en handlekraftpanikk som resulterer i at milliardprosjektene fyker veggimellom. Både østre og vestre alternativ vil kreve store kostbare og omfattende problemløsninger. For meg har ikke trasévalget vært enkelt, en av hovedårsakene til det er følgende:
Utfordringene som landskapet stiller oss overfor er en ting, noe helt annet særinteresser som byråkrati, fredningsiver og forutinntatte såkalte fagetater. Disse kan virkelig få både kostnadene og tidsbruken nærmest til å stige inn i himmelen.
Hovedårsakene til at jeg landet på østre alternativ var en veldig gunstig løsning for å ta Breivikeidet-veien inn på E8, slik at denne trafikken slipper å gå mellom skolen og barnehagen og videre gjennom Ramfjord.
Utfordringen for vestre alternativ både økonomisk og ikke minst praktisk er broen som skal krysse fjorden og som blir nesten like lang som Tromsøbrua og som på toppen av det hele skal forankres i Leirbakken.
Skjebnen til Breivikeidet-broen som kollapset allerede under bygging på grunn av de helt spesielle grunnforholdene i området kaster ikke akkurat positive skygger over den tiltenkte Ramfjordbroen som er hovedingrediensen i vestre alternativ.